Anmeldelse: Karen O & Danger Mouse - «Lux Prima»

Hun er alt Lana Del Rey skulle ønske at hun var

Det meste klaffer når Karen O og Danger Mouse forener sine kreative superkrefter på albumet «Lux Prima».

CINEMATISK LYTTEOPPLEVELSE: Danger Mouse og Karen O har laget et av dette tiårets mest fengslende album. (Foto: Eliot Lee Hazel)
CINEMATISK LYTTEOPPLEVELSE: Danger Mouse og Karen O har laget et av dette tiårets mest fengslende album. (Foto: Eliot Lee Hazel)Vis mer

«Lux Prima»

Karen O & Danger Mouse

5 1 6

Alternative Indie Pop Rock Triphop

Plateselskap:

BMG / Sony Music

«En musikalsk verden som totalt oppsluker deg som lytter.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Da Karen O solodebuterte i 2014, var det i form av en stilmessig løsrivelse fra Yeah Yeah Yeahs og det unike lydbildet gruppa definerte indierocken med gjennom ti svært innholdsrike år.

Riktignok hadde frontfiguren allerede tatt markante steg på egenhånd med den Oscar-nominerte musikken til Spike Jonze’ 2009-filmatiseringen av «Where the Wild Things Are», men «Crush Songs» viste Orzolek bokstavelig talt på sitt mest isolerte. Nedstrippet og alene i et ekstremt nakent lo-fi-univers kun bestående av hennes stemme og en ensom gitar.

Derfor er det kanskje ingen overraskelse at 40-åringen nå igjen tar oss med i en ny musikalsk retning på den etterlengtede oppfølgeren «Lux Prima».

Et spennende partnerskap med studiogeniet Danger Mouse, kjent fra sine samarbeider med artister så varierte som The Shins-frontmann James Mercher og hiphop-mystikeren MF Doom, samt produsentassistanse for blant annet The Black Keys, Gorillaz og Bech. For ikke å nevne Gnarls Barkley med CeeLo Green, det kommersielt suksessfulle prosjektet som blant annet resulterte i den ikke helt ukjente singelen «Crazy».

I utgangspunktet en kunstnerisk forening som altså kunne ha endt opp hvor som helst.

Orkester-pop, rock og triphop


Likevel peker både sistnevnte megahit og Karen O sitt eget «Rise of the Tomb Raider»-bidrag «I Shall Rise» mot lydbildet som begynner allerede på albumets fabelaktige tittelspor.

Fra første sekund preget av vintage pop-sus med symfoniske undertoner i beste Bacharach-ånd. Her plassert i sin perfekte kontekst på en av de mest optimale albumintroene du noensinne kommer til å høre.

Åpningen er selve audioversjonen av stemningsskapende slowmotion, før Danger Mouse skyter oss sømløst tre tiår fram i tid – fra pompøse pop-orkestertrommer til drøye åtte minutter med episke triphop-beats.

De mørke og cinematiske kvalitetene fortsetter på «Ministry», hvor Karen O framstår som alt Lana Del Rey skulle ønske at hun var, mens fabelaktige «Turn The Light» setter albumet i sitt første feststemte høygir med herlige disco-drypp og en funky bassgang fra en annen verden.

Skjelver i buksene


Det klassiske rockekompet på «Woman» sparker i gang et primalt oppgjør fra en kvinne som for alvor har befestet sin posisjon på alle hold. Et eller annet sted i møtet mellom Edwyn Collins og den musikalske arven som ga oss The White Stripes, står det enorme reklamekampanjer skrevet over hele låta – uten at det er ment å beskrive noe annet enn den uimotståelige energien O svetter ut i det mesterlige refrenget.

Men tro meg, du kommer til å høre den vibrerende falsetten på TV innen et år.

Denne samme rå kraften når også kokepunktet på bredbeinte «Redeemer», hvor hovedpersonen selv gjør det klinkende klart hvem det er som nå innehar kontrollen («You're not coming for me, I'm coming for you»). Det er nærmest så man kan høre fortidens skjeve maktfordeling skjelve i buksene.

Oppslukende


«Drown» henter Danger Mouse tilbake strykerne og triphop-atmosfæren i sitt psykedelsike underlag for Karens brennende kjærlighetserklæringer, mens bassen nok en gang får sette funky standard på blåser-høynede «Leopard’s Tounge».

Såre «Reveries» blir en ny realitetssjekk for den allerede nevnte og småflaut oppkalte «gangsta Nancy Sinatra». Opprivende og vakker framstår sporet som like deler vuggesang og hjertesorg («Please don't tempt me with your ecstasy / So when I go, I go quietly / Out of your arms»), før natten til slutt senker seg over skivas avsluttende, og mest moderne spor, «Nox Lumina».

Da har de to audiofile kunstnerne for lengst skapt en fengslende musikalsk verden som totalt oppsluker deg som lytter. Et både psykedelisk, nedstemt og oppløftende verk du kommer til å benytte deg av som et personlig soundtrack til livet i lang tid framover.

.