HJEMSØKT: Ti år etter at forfatter Lionel Shriver hadde avsluttet boka «Vi må snakke om Kevin», er hun i Norge for å promotere den. - Litt som å være hjemsøkt, sier Shriver.  Foto: Lars Eivind Bones /Dagbladet
HJEMSØKT: Ti år etter at forfatter Lionel Shriver hadde avsluttet boka «Vi må snakke om Kevin», er hun i Norge for å promotere den. - Litt som å være hjemsøkt, sier Shriver. Foto: Lars Eivind Bones /DagbladetVis mer

Hun er bokklubbfavoritt, prisbelønnet og filmatisert

Lionel Shriver har gått fra forlagssvikt til filmatisering.

Les anmeldelsen her.

(Dagbladet): - Jeg ble avslått flere ganger. Utallige ganger. Men det krever mye arbeid å skrive en bok, så jeg ga ikke opp å få den publisert, sier forfatter Lionel Shriver til Dagbladet.

Til tross for at «Vi må snakke om Kevin» var ferdig skrevet i 2001, ble den ikke publisert før to år og utallige forlag-nei senere.

- Jeg fikk ofte avslag fordi forlag mente at protagonisten ikke var attraktiv nok, og at leserne ikke vil sympatisere med henne. Men om det virkelig er slik at leserne må elske protagonisten, vil de hate denne boka, sier Shriver.

Forventer identifisering For «Vi må snakke om Kevin»-protagonisten, Eva, byr på utfordringer. Hun gledet seg aldri over å bli mor, og trodde hele tiden at det var noe galt med sønnen hennes, Kevin. Til slutt får hun bekreftet sine iskalde følelser: Det er noe galt med sønnen hennes. I et oppgjør på skolen tar han livet av syv medelever, kantinedama og læreren som ikke ville annet enn å hjelpe ham.

- Jeg forventer at leserne kan identifisere seg med henne, som en som ikke får det hun tror hun får. Litt som med bryllup og bursdager, det er ikke nødvendigvis alle som synes det er det helt store, sier Shriver, som forteller at hun i ettertid har snakket med flere mødre som ikke umiddelbart kjente kjærlighet til egne barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uromantisk morsportrett Monsteret Kevin er en blanding av alle barna Shriver har møtt, i tillegg til å bestå av små biter av forfatteren selv og hennes brødre.

- Llitt etter litt forførte jeg meg selv til å tro på ham, sier forfatteren, som selv ikke har barn.

Hun fant ham fra et annet perspektiv, som datter:

- Det er vanskelig når man genetisk er knyttet til noen, men ikke har mye til felles. Som foreldre er det utfordrende å ha en annerledes person i huset, og for min del var det ikke alltid slik at mine foreldre var komfortable med det, sier Shriver.

Hun tror de kvinnelige leserne er lettet over å se et uromantisk morsportrett:

- Det er ikke alltid slik at livet blir så mye bedre med én gang man får barn.

Fra forlagavslag til film I mai i år ble filmen, med Tilda Swinton i hovedrollen, for første gang vist på filmfestivalen i Cannes. Mars 2012 har den filmatiserte utgaven premiere på norske kinoer. Shriver synes det var både rart og tilfredsstillende å se boka si filmatisert:

- Av alle bøkene jeg har skrevet, hadde jeg aldri trodd at det var denne som skulle bli film. Jeg måtte le da jeg så hvordan de små detaljene jeg litterært hadde tilført boka, som gjerne ikke var så vesentlige, ble gjengitt i filmen. Det var bissart å se disse påfunnene mine bli visualisert.

Shriver merker at filmen har hatt en klar effekt på boksalget.

- Allerede før filmen var innspilt, merket jeg det. Det er rart, igrunnen. Ti år er gått siden jeg skrev boka. Det er litt merkelig å bli hjemsøkt av en bok jeg gjorde ferdig for ti år siden, men jeg kan vel ikke klage på å ha fått det jeg ville.