GODT SKREVET: I motsetning til mange andre bestselgerforfattere, har Kate Morton klart å skrive seg bedre, mener anmelderen. Foto: SCHIBSTED FORLAG / RICHARD WHITFIELD
GODT SKREVET: I motsetning til mange andre bestselgerforfattere, har Kate Morton klart å skrive seg bedre, mener anmelderen. Foto: SCHIBSTED FORLAG / RICHARD WHITFIELDVis mer

Hun er en av få suksessforfattere som skriver seg bedre

Gotisk grøss fra Kate Morton.

ANMELDELSE: «Der — ser du? Den glinsende, svarte vollgraven, den gjørmete vollgraven ligger ikke blank lenger. En boble kommer til syne der på det bredeste, en voksende boble, som skjelvende krusninger, en antydning... »

Det svinger av prologen til «En svunnen tid». Den er formulert som et utdrag fra barnebokklassikeren «Den sanne fortellingen om Muddermannen», skrevet av Raymond Blythe.

Den handler om en liten pike innesperret i et tårn. Hun ser ut gjennom slottstårnets islagte vindu, og ned i vollgraven som omgir slottet. Der stiger det en skikkelse opp av mudderet; Muddermannen.

Grufull hendelse
Spørsmålet er om det var en virkelig og grufull hendelse som inspirerte Blythe til barnebokklassikeren som ble utgitt i 1913. Det bringer oss fram til en formiddag i London i 1992. Redaktøren Edie Morton er på besøk hos sine foreldre. Edies mor får et brev, skrevet femti år tidligere, men forlagt på et loft fordi postmannen var full.

Når moren åpner brevet, utstøter hun et smertefullt skrik. Hun sier ikke hvorfor, men avslører at brevet er skrevet av Juniper Blythe, en av tre døtre på slottet Milderhurst.

Der bodde moren i 1939, da hun sammen med andre barn fra London ble sendt med jernbane til landsbygda for å komme unna bomberegnet. Hendelsene der viser seg å ha preget moren resten av livet, og dermed også datteren Edie.

Grøssereffekter
«Jeg kunne føle at det var en annen der, noen som beveget seg og skjulte seg i de lange skyggene. Raslingen var også tilbake nå, høyere, nærmere. ( ) Da så jeg henne, Juniper Blythe, idet hun tok et steg ut fra det kalde mørket og sakte krysset korridoren mot meg.», heter det i boka.

Morton har ikke har spart på grøssereffektene når Edie oppsøker slottet for å finne årsaken til morens smertefulle skrik. Det er forfallent, mørkt og isolert, men fremdeles bebodd av de nå urgamle søstrene Blythe.

Hun er en av få suksessforfattere som skriver seg bedre

Det er den strenge, nesten mannhaftige Percy, hennes milde romantiske tvillingsøster Saffy, og endelig deres yngre halvsøster, brevskriveren Juniper. Hun går kledd i en fillete brudekjole, og venter fremdeles på den brudgommen som ikke dukket opp femti år tidligere. De eldre tvillingsøstrene gjør alt de kan for å holde den tilsynelatende demente Juniper borte fra Edie.

1800-talls gotikk
Den australske forfatteren Kate Morton gjorde stor suksess med debutromanen «Tilbake til Riverton» (2007), om et herskap og dets tjenere, med handling lagt til 1. verdenskrig. I «Den glemte hagen» (2007) går Morton tilbake til 1800-tallet og henter inspirasjon fra både Dickens og Brontë.

I sin tredje roman har hun latt seg inspirere av den gotiske attenhundretallsromanen, når hun bruker effekter som muddermannen, en kvinne som kastet seg ut av et tårn, et avstengt mystisk rom, knirkende lyder et cetera.

Det er mange mysterier og løse tråder i denne boka, som Morton imponerende nok klarer å nøste opp mot slutten. Et av spørsmålene er hvorfor disse tre kvinnene har vært innesperret i slottet i nesten et helt århundre? Det involverer en vakker ung og forelsket mann som forsvant i 1941, og tvillingenes mor som brant inne noen tiår før.

Følger malen
Ganske langsomt formes portrettet av det som er den egentlige hovedpersonen her; søstrenes far, forfatteren Raymond Blythe. Her finnes tematiske likheter med den riktignok langt mer ambisiøse «Barndom» av A. S. Byatt, som nylig utkom: Forholdet mellom kreativitet og galskap, skillet mellom eventyr og virkelighet, barn som ofres av selvopptatte foreldre.

Morton følger malen til den flom av historiske romaner som har utkommet de senere årene: En kvinne fra nåtiden løser et mysteriet fra fortiden, som også forløser henne selv. Men i motsetning til den samlebåndslitteraturen som ofte følger en suksess, overrasker Morton med å skrive seg bedre.

Den nesten syv hundre siders lange boka kunne riktignok vært strammet betraktelig inn, men den er virkelig godt skrevet, vakkert i passasjer, reflektert i andre. I tillegg har den både plott, effekter og driv som holder helt til den overraskende og dramatiske avslutningen.

Imponerende oversetterinnsats
Elisabeth W. Middelthon har oversatt alle Mortons bøker, og har gjort en imponerende innsats ved oversettelsen av denne tjukke formuleringssnirklete romanen.

En fortelling som følger rådet den skriveglade moren til Edie engang fikk: «Utfordringen er å være sannferdig når du skriver. Ikke være omtrentlig.»