60-TALLS STIL: Dusty Springfield ble et ikon med sitt særegne utseende,; tungt sminkede øyne, flashy kjoler og mildt sagt oppsatt hår. Hun hadde tre parykker som hun kalt opp etter sine kolleger; Sandie (Shaw), Cilla (Black) og Lulu.
60-TALLS STIL: Dusty Springfield ble et ikon med sitt særegne utseende,; tungt sminkede øyne, flashy kjoler og mildt sagt oppsatt hår. Hun hadde tre parykker som hun kalt opp etter sine kolleger; Sandie (Shaw), Cilla (Black) og Lulu.Vis mer

Hun er forbildet til de nye engelske soul-jentene

Ny CD-boks med souldronningen Dusty Springfield.

CD-BOKS: Midt på 1960-tallet reiste vokalisten Dusty Springfield fra England til USA for å prøve lykken. Blant de artistene hun opptrådte sammen med, var storband-lederen Buddy Rich, kjent for sitt temperament og for sin machoarroganse.

Dusty følte seg dårlig behandlet. Navnet hennes ble ikke annonsert like stort som Rich og hun fikk ikke nok prøver med bandet. Hun gikk inn på rommet til Rich og sa fra hva hun mente. Han satt med beina på bordet og svarte henne:

- Who do you think you are, you fucking bitch?

Dusty gikk rett bort til ham og ga ham et svingslag med høyre knyttneve, perfekt plassert på haka til Rich. Du kaller ikke Englands største kvinnelige vokalist en «jævla kjerring» uten videre.

Da samarbeidet var over, samlet musikerne sammen penger til en gave til henne, som ble overrakt på scenen under siste konsert: Vær så god, her har du et par profesjonelle boksehansker.

De siste åra har den ene hvite, kvinnelige soulvokalisten etter den andre dukket opp på britiske hitlister, sangere som Joss Stone, Dusty, Amy Winehouse, Adele, Florence Welch og Paloma Faith. Samtlige av disse står i gjeld til damen som fortsatt regnes som tidenes fremste, hvite sanger innen denne sjangeren: Dusty Springfield (1939-1999).

På 1960-tallet ble Dusty et ikon med sin karakteristiske sceneframtoning. Når hun framsto offentlig, forvandlet hun seg fra å være en nærsynt, litt lubben, gutteaktig, kvikk og vittig jente ved navn Mary O'Brian til å bli en tilsynelatende diva; med strassglitrende gallakjoler, tung, svart sminke og oppsatt hår som ved hjelp av parykker så ut som enorme, sprayglinsende vepsebol. Når hun sang, åpnet hun et univers av innestengte følelser. Enkle poptekster ble fortolket som om de var eviggyldige budskap om forholdet mellom mann og kvinne, liv og død.

Dusty Springfield var en av mange toppartister innen britpop-bølgen som skylte både over kloden. Resepten fikk de fra USA. Mens band som Rolling Stones, Fleetwood Mac, John Mayalls Bluesbreakers og Yardbirds dyrket den tradisjonelle blues'en, importerte Dusty Springfield den samtidige, svarte, amerikanske soul-musikken. Hun lyttet til plater med Tamla Motown-artister som Surpremes og Martha and the Vandellas og Phil Spectors såkalte vegg-av-lyd-produksjoner med grupper som Crystals og Ronettes. Hennes vokale forbilder var sangere som Peggy Lee og Jo Stafford, som i sin tur hadde lært frasering og sangteknikk av Billie Holiday.

Nå kommer den hittil mest omfattende samlingen av Dusty Springfield-materiale ut i CD/DVD-boksen «Goin' Back - The Definitive Dusty Springfield». Den rommer fire CD'er, tre DVD'er, to bøker og en serie fotografier. Boksen er diger og lyserød, som verdens største eske med Anthon Berg-marsipanbrød. Den dekker karrieren fra 1960 til 1995. Musikken er samlet under temaene hitlåter, kuriositeter, BBC-opptak og låter knyttet til film og musicals.

Boksen rommer både lyd- og bildeopptak med The Springfields, en trio som fra 1960 besto av Mary O'Brien, hennes bror Dion og sangeren Reshad Feild. De kalte seg Dusty, Tom og Tim Springfield og dyrket en akustisk folkstil, som en munter utgave av amerikanske Peter, Paul and Mary. Det fins også en uendelighet av låter fra BBC-showet «Dusty», et av flere TV-program som bidro til å bringe henne fram i lyset. Videre får vi en del TV-opptak fra 1970- og 1980-tallet, da karrieren var på hell, med unntak av en kort opptur sammen med Pet Shop Boys på slutten av 1980-tallet.

Mary Isobel Catherine Bernadette O'Brien ble født 16. april 1939 i London. Hun ble med i vokalgruppa Lana Sisters i 1958. I 1960 fulgte Springfields-perioden. I 1963 brøt Dusty ut og startet en solokarriere som skulle føre til 18 hitsingler fram til 1970, flere minneverdige album og storfelte sceneopptredener.

Hun er forbildet til de nye engelske soul-jentene

Som soloartist hadde Dusty et særdeles følsomt øre ikke bare for vokal fortolkning, men også for arrangementer, musikalsk stil og ikke minst for lyd, for selve «sound»'en i en plateinnspilling. Hun hadde lært seg en særegen frasering og timing og hun kunne tøye stemmen fra dyp, nesten hviskende intim framføring til høye, improviserte verselinjer som pisket sangene framover, nærmest i gospelstil. I studio oppdaget hun snart at musikerne ikke ante hva hun henviste til når hun snakket om motown. Hun var faktisk den som introduserte artister som Smokey Robinson, Surpremes, Stevie Wonder og Martha Reeves for britene gjennom sine TV-show.

Dermed ble det til at hun overtok styringen i studio. I praksis var det hun selv som produserte mange av platene sine. Hun ga seg ikke før hun hadde fått bassister og gitarister til å lære seg bassganger og rytmearbeid slik hun ønsket å ha det. Hun eksperimenterte også med plassering av sin egen mikrofon for å få den rette klangen.

Hun sang på toaletter og bakrom. Sin mest kjente sang, «You Don't Have To Say You Love Me» sang hun med mikrofonen hengende ned mellom gelendrene i en trappeoppgang. Denne minioperaen av låt er en italiensk låt Dusty tilfeldigvis hørte. Hun fikk den oversatt til engelsk, men ville ikke ha noen vanlig «I love you»-tekst. Slik den endte opp, er den en fantastisk og tvetydig sang om kjærlighet, hengivelse, tvil og usikkerhet.

Denne bevisstheten om uttrykket ga full uttelling. Dustys små mesterverk kom på løpende bånd, melankolske, men energiske låter som «I Just Don't Know What To Do With Myself», «In the Middle of Nowhere», «Goin' Back» og «I Close My Eyes and Count To Ten» kunne ikke vært spilt inn av andre enn henne. Hun hadde flere kolleger på markedet, som Sandie Shaw, Cilla Black, Petula Clark og Lulu, men de lå i en hel annen divisjon.

Privat var Dusty både humoristisk og eksentrisk. Parykkene sine døpte hun Cilla, Sandie og Lulu. Hun likte å knuse kopper og tallerkner, gjerne innkjøpt til formålet. Hun var kjent for sine food fights, altså spøkefull krig med matretter som våpen. Hun kunne fylle hele svømmebasseng med møbler og annet interiør. Hun kjøpte en Cadillac, men nærsynt som hun var, ble hun betraktet som en livsfarlig sjåfør.

Da karrieren dalte rundt 1970, fulgte flere år med depresjoner og kamp mot et overforbruk av alkohol og piller, dessuten hyppige antydninger i pressen om at hun var lesbisk, noe hun ikke benektet, men avviste som uinteressant. Hun er fortsatt et ikon i homsekretser. Under en konsert der prinsesse Margaret var til stede, kikket hun utover salen. Etter å ha oppdaget både den ene og den andre «queen» i salen sa hun:

- Jeg ser at det ikke bare er på æresbalkongen at det er kongelige til stede i kveld.

Den nye boksen har én påfallende mangel. I 1968 dro Dusty til Memphis og spilte inn sitt beste album, produsert av soul-ekspertene Jerry Wexler, Tom Towd og Arif Mardin. Resultatet, «Dusty in Memphis» (1968) regnes av mange for et av tidenes beste plater, uansett sjanger. Her rendyrket hun sin tilbakelente, sensuelle stil perfekt. Hun har med seg Aretha Franklins vokalgruppe Sweet Inspirations og en gjeng drevne musikere, med gitaristen Reggie Young i spissen.

Dette albumet burde vært med i sin helhet, men det fins i en flott utgave fra Legacy for den som er interessert. Det boksen derimot viser, kanskje uten at det er intensjonen, er tragedien som rammet Dusty etter 1970. TV-opptakene i seinere år røper en artist som ikke finner tilbake til seg selv.

Hun hadde to hitlåter med Pet Shop Boys, men i forhold til storhetstida, er de grunne og overproduserte. I 1995 spilte hun inn sin siste låt, «Someone To Watch Over Me», bare akkompagnert av piano. En meget vakker sorti.

De siste åra sloss hun mot en kreftdiagnose. 2. mars 1999 skulle hun vært i Buckingham Palace for å motta Order of The British Empire. Venner av henne hentet utmerkelsen. De rakk akkurat å ta den med til sykehuset før Dusty Springfield forlot kloden for godt.