STOR PRIS: I 2010 fikk Parinoush Saniee den prestisjefylte Giovanni Boccaccio-prisen i Italia for den beste utenlandske romanen. Hjemme i Iran møter hun problemer med sensuren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
STOR PRIS: I 2010 fikk Parinoush Saniee den prestisjefylte Giovanni Boccaccio-prisen i Italia for den beste utenlandske romanen. Hjemme i Iran møter hun problemer med sensuren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hun er Irans mest leste forfatter

Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.

Les anmeldelsen av «Den stumme gutten» her.

(Dagbladet:) Parinoush Saniee (64) har imponert lesere over hele kloden med romanen «Det som ventet meg». Den kom ut i Iran i 2003, men to år seinere ble den forbudt.

Boka kom på norsk for to år siden. Nylig kom Saniees bok nummer to, «Den stumme gutten». I den anledning besøkte hun nylig Norge.

Parinoush Saniee er forsker og psykolog. Men arbeidet er blitt vanskeliggjort i et samfunn der kvinnens situasjon stadig er blitt mer ufri. Selv har hun fått den utdannelsen hun ønsket seg og har giftet seg av kjærlighet. Hun har i mange år drevet forskning rundt iranske kvinner før og etter den iranske revolusjonen i 1979, som førte Ayatollaha Khomeini til makten.

- Men myndighetene ønsket ikke at det ble snakket så mye om kvinner, sier Parinoush Saniee til Dagbladet.

- Jeg ble rett og slett pensjonert som forsker, i henhold til en spesiell lov om kvinner og pensjon. I stedet ble jeg kalt konsulent. Etter at Mahmoud Ahmadinejad ble valgt til president i 2005, erklærte han at han ikke ville ha kvinner i statsadministrasjonen i det hele tatt. Hele det departementet jeg jobbet i, ble nedlagt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når begynte du å tenke på å bli forfatter?

- Jeg har egentlig aldri drømt om det. Det ble bare slik. Jeg hadde brukt mye tid på å reflektere rundt denne generasjonen av kvinner som hadde fått så lite oppmerksomhet. Det var et pilotprosjekt, med statistikker, intervjuer og andre undersøkelser. Men hva ville skje om jeg sammenfattet resultatet av denne forskningen i en rapport? Jeg var i tvil om hvilken skjebne en slik undersøkelse ville få. Dermed begynte jeg å skrive en roman. Til min egen store overraskelse.

- Og den ble til «Det som ventet meg»?

- Det er riktig. Men jeg hadde aldri våget å tenke på meg selv som en forfatter. At jeg skulle være i stand til å skrive noe som kunne kalles diktning. Jeg skrev i all hemmelighet. Selv ikke mannen min visste noe. En dag kikket han på PC?en min og sa spøkefullt: «Har du begynt å skrive en kjærlighetsroman?»

- Hvilket forhold hadde du til diktekunst?

- Alle iranere har har livene sine og sjelen sin fylt av poesi. Helt fra barndommen kan man dikt utenat. Jeg hadde vært med i grupper som diskuterte dikt og poesi. En som har levd i Iran, vil ofte uttrykke meninger med henvisninger til diktning. Likevel var det en merkelig følelse å skrive selv. Jeg skrev om kvinner fra min egen og tidligere generasjoner. De som hadde giftet seg i på 1960-tallet, ofte i 14-17 års alderen. De hadde ikke noen yrkesframtid. Landet gikk igjennom en industriell revolusjon under sjahen som førte til en stor innvandring til byene. I landsbysamfunnet hadde kvinnene en sterk posisjon, men i Teheran og andre store byer, ble alt annerledes. Mennene fikk større frihet, kvinnene mindre. På bygda kunne de bevege seg fritt, i byene var det farlig for unge jenter å gå alene på gata.

- Var kvinnene en del av opprøret mot sjahen i 1979?

- Absolutt. De trodde de skulle få mer frihet, men det motsatte skjedde. Islamistene overtok, og kvinnene var like undertrykt som de hadde vært før. Kvinnene har stort ansvar, men har liten mulighet til å ta på seg dette i praksis.

- Hva slags skjebne har din roman hatt i Iran?

- Den ble utgitt i 2003 og den er kommet i 25 opplag. I 2005 ble den forbudt etter valget. Forlaget fikk anledning til å publisere den igjen på eget ansvar, men myndighetene beslagla den og makulerte den. Den måtte gå en runde på sensurkontoret, som forlangte at det ble gjort en del endringer.

- Hvordan reagerte du på det?

- Jeg gikk med på det. Det hadde med religiøse spørsmål å gjøre og var veldig følsomt. Jeg ønsket å nå fram med de tingene i boka jeg oppfattet som viktige. Jeg har fått enormt mye respons fra lesere som kjenner igjen sine egne erfaringer. Det er en god følelse å kunne hjelpe andre. Det må skje forandringer, og det er viktig at kvinnene er bevisste.

- «Den stumme gutten» har også møtt sensurproblemer. Hva handler den om?

- Jeg har brukt erfaringer fra mine psykologiske studier av barn. Barn er forskjellige. Men alle trenger oppmerksomhet og kjærlighet i alle situasjoner. Får de ikke det, reagerer de. Jeg har sett fire forskjellige tilfeller av at barn slutter å snakke. Det er dette jeg skriver om.

- Du bor fortsatt i Iran?

- Ja, jeg har ikke valgt å emigrere. Foreløpig er jeg i tvil. Ved å være til stede, får jeg utrettet mer. Forlater man landet, blir man en slags brent spillebrikke. Da betyr du ikke noe mer. Du er ikke med i spillet. Det du sier, er ikke viktig. Som det heter i et persisk ordspråk: «Den som brenner mest, er den som roper at han må ha hjelp mot flammene.»