OM DE SVAKESTE: Ingvild Rishøis nye novellesamling handler om de som faller utenfor. 
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
OM DE SVAKESTE: Ingvild Rishøis nye novellesamling handler om de som faller utenfor. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Hun er like suveren som alltid

Ny novellesamling fra naturbegavelsen Ingvild Rishøi.

ANMELDELSE: En ung enslig mor har hentet datteren i barnehagen. Det er vinter og kaldt. Datteren har tisset på seg. De har seksti kroner som skal vare ut helgen.

Spørsmålet er om de skal bruke pengene på bussen hjem, eller om de skal kjøpe ny tørr truse på Linderudsenteret. Datteren vi helst gi penger til en tigger, moren sier nei, for: «Vi kan ikke hjelpe alle». 

Rømmer fra barnevernet
Sitatet er tittelen på den første av de tre fortellingene i Ingvild Rishøis tredje novellesamling. Innholdet nærmer seg det patetiske.

Det gjelder for så vidt også de andre fortellingene i boka. «Søsken» handler om jenta på søtten som rømmer med sine to små (halv)søsken, så ikke barnevernet skal skille dem fra hverandre. «Riktig Thomas» om verstingen som nylig har sluppet ut av fengslet, og skal ha besøk av sin lille sønn. Thomas har planen klar, han vil så gjerne gjøre alt riktig. Det rakner da han skal kjøpe ny pute til sønnen. Det er så mange valg å ta. Han får panikk.

Klasseforskjeller
Ingvild Rishøi skriver — som tidligere  - om de svakeste av oss. Østkantfolk, som det het en gang. De som faller utenfor, sosialklientene, verstingene om du vil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun er like suveren som alltid

Klasseperspektivet er tydeligst i fortellingen om Thomas. Sønnen hans ble unnfanget etter en fuktig kveld. Guttens mor er en typisk ressurssterk kulturdame. Forskjellen mellom de to kommer frem i en av dialogene Rishøy er så suveren på. De to våkner etter den fuktige natten. Hun henter Aftenposten og spør intetanende hvilken del han skal ha; kultur, økonomi? Han aner ikke hva hun snakker om, tar kulturdelen og sitter og later som om han leser. Han vil så gjerne være sammen med henne, men hun snakker et språk han ikke forstår. Som han aldri kommer til å forstå. 

Glassklart språk
Noveller med et perspektiv der hovedpersonen skal skjønne mindre enn oss lesere, og liksom vise sin naivitet gjennom seg selv, kan ofte bli konstruert - med en tendens til at hovedpersonen blir for selvbevisst og reflektert.

Rishøi unngår det. Igjen på grunn av det glassklare enkle språket — de enkle bildene: Som da Thomas forteller fengselspsykologen at han er svikta av alle. Hvem er alle? spør psykologen. «Foreldra mine og hele Norge og alt sammen», svarer Thomas. «Så du mener menneskeheten?», lurer psykologen. Thomas merker at logikken rakner, og tenker; «Jeg bor jo i verden. Og verden, det er ikke noe system. Det er bare noen folk».

Føler med personene
Hun beveger seg på grensen av det patetiske, Ingvild Rishøi, men hun er altfor suveren til å la det bikke over. Og vi føler sånn med personene; skulle så gjerne stukket en penge til alenemoren, hjulpet Thomas med å kjøpe en pute, tatt de tre iskalde søsknene inn i varmen.

Mirakuløst nok - og uten at det blir sentimentalt - har Rishøi en vri mot slutten som øyner et håp. Til trøst for oss lesere. I virkeligheten skjer vel knapt sånne ørsmå mirakler.