Anmeldelse: «Vox Lux»

Hun er popindustriens skrekkprodukt

Ubehagelig nærbilde av en sjelløs popindustri.

TOMHET: Natalie Portmans rollefigur Celeste utsettes for popindustriens kyniske kvern som 14-åring. Siden går det bare nedover. Vis mer

«Vox Lux»

5 1 6

Drama

Regi:

Brady Corbet

Skuespillere:

Natalie Portman, Raffey Cassidy, Jude Law, Stacy Martin, Willem Dafoe

Premieredato:

29. mars 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Vox Lux»

«Portrett av en sjelløs industri.»
Se alle anmeldelser

FILM: Filmer om popstjerners vekst og fall er ikke akkurat mangelvare. Den salgsvennlige blandingen av glamour og tragedie er en hollywoodsk spesialitet på evig reprise. Ferskeste Oscar-belønte varer er som kjent «A Star is Born» og «Bohemian Rapsody».

Et alternativ, både i formspråk og budskap, er Brady Corbets «Vox Lux». Filmen er et deprimerende portrett av en kynisk popindustri der folk er villige til å selge seg til djevelen for å oppnå suksess. Samtidig er den et forsøksvis speilbilde av et moderne, voldsfiksert USA, der standardfraser som «våre tanker og bønner går til de pårørende» er blitt daglig kost.

Nasjonens tap

«Hennes tap av uskyld speilet nasjonens tap,» sier Willem Defoes fortellerstemme om popstjernen Celestes utvikling. Bruken av voiceover gir filmen en unødvendig pompøs atmosfære; den portretterte popdivaen er litt for mye dusinvare til å bli opphøyd slik. Men, vel, utviklingen fra uskyldig og gudfryktig skolepike (unge Celeste spilles av Raffey Cassidy) til forrykt og alkoholisert popdronning (Natalie Portman) er så springende utlagt at den tydeligvis må forklares av en kommentatorstemme.

Med Mona

Brady Corbet, mest kjent som skuespiller, debuterte som regissør i 2016 med filmen «The Childhood of a Leader», som handlet om utviklingen fra problembarn til fascistisk diktator. Tematisk kan man jo si at «Vox Lux» er beslektet, i og med at hovedpersonen Celestes traumatiske opplevelser i unge år skal bidra til at hun blir et plaget og plagsomt monster i popstjernefasong. Brady Corbet har gitt henne lånte fjær fra en Madonna eller en Lady Gaga og forsynt henne med alle popkulturens mytiske gigantomanitrekk. Manuset har han skrevet sammen med den norske filmskaperen Mona Fastvold («Søvngjengeren»).

Skolemassakre

Filmens forhistorie starter i 1999, samme år som nyere tids mest berømte skolemassakre, på Colombine High School. Celeste overlever en liknende skoleskyting. Hun er truffet i ryggraden. Både den fysiske og selvsagt den psykiske skaden skal prege henne for resten av livet.

Celeste og søsteren Ellie (Stacy Martin) komponerer en sang som Celeste framfører på en minnemarkering etter skolemassakren. Den slår an nasjonalt og fører henne i rakettfart opp mot pophimmelen, bare 14 år gammel. Ved hjelp av en sleip og usympatisk manager (Jude Law) og en profittorientert dame i plateindustrien (Jennifer Ehle), havner 14-åringen inn i en kulturell kvern som straks skal robbe henne for all uskyld.

Dyrene i Afrika

Uvisst av hvilken grunn, men Corbet/Fastvold, lar søstrene Celeste og Ellie oppleve Sveriges angivelig særegne popindustri (tenk ABBA), der genierklæringen forklares med at svenskene alt fra 1940-tallet innførte tiltak for å beskytte landet mot amerikansk kulturimperialisme. Til tonene av «Dyrene i Afrika» (!) og i hurtigfilm flimrer jentene seg gjennom svenska synden. Et møte med en dopet rockartist og en hendelse i skyggen av 11. september-terroren skal legge ytterligere traumer til tenåringsstjernas følelsesliv.

Klipp til 2017, og Celeste – nå i Natalie Portmans imponerende framtoning – er blitt verdensstjerne med til dels voldsomme alkohol- og PR-problemer. Hun skal ha drukket seg halvblind i 2011, kjørt ned en fotgjenger og skjelt vedkommende huden full. Denne Celeste er ingen timid skikkelse; hun har gjennomskuet bransjens hulhet og snakker gjerne høyt om de idiotiske fansene som ikke vet forskjell på Michelangelo og duoen Mickey & Angelo fra New Brighton. Hun spyr edder og galle i alle retninger, mot datteren Albertine (Raffey Cassidy igjen) og søsteren Ellie.

Terror

Så vil omstendighetene at en terroristgruppe i Kroatia ifører seg Celestes ikoniske sceneantrekk – gullmasken – og gjennomfører en massakre på en badestrand akkurat den dagen da Celestes store arenaturne skal innledes. Treffende utsagn om at terrorister er som popstjerner og bare opptatt av å iscenesette seg selv, får Celestes management til å skjelve. Replikker om at hun har flere hits enn det er kuler i et AK47-magasin, medfører PR-apparatets sammenbrudd. Celeste klarer ikke passe kjeften. Hun er popindustriens skrekkprodukt uten filter.

Scott Walker, musikklegenden som døde tidligere denne uka, har komponert orkestermusikken til «Vox Lux». Celestes poplåter er derimot skrevet av den australske popartisten Sia. De framføres akkurat passe catchy og sjelløst av henholdsvis Raffey Cassidy og Natalie Portman. Her er ingen moralske sluttpoeng, bare en urovekkende finale. Vrengebildet av «A Star is Born» viser oss et misfoster.

.