Hun får Sundførs «The Brothel» til å høres ut som ei barneregle

Harpedama Joanna Newsom får inn noen svimlende høydepunkter på delvis meningsløst trippelalbum.

|||ALBUM: Cd-bokser og deluxeutgivelser er farlige gjenstander. Det kan bli for mye, vekten kan få deg til å knekke sammen, du risikerer å legges flat i beundring over hvor mye artisten har klart å lage.

Slik sett lever vi i en skummel tid. Sufjan Stevens droppa juleplata for en juleboks, Robyn kommer med tre plater i år og Joanna Newsom har nå spredd tredjeplata si over tre plater, vinylstyle.

Men hvorfor?
Lysten til å breie seg ut over enkeltplatas plagede format kommer sannsynligvis av andre ting enn kynisk spekulasjon i menneskets naturlige begeistring overfor alt som er svært.

Det kan skyldes at man ikke får plass på én disk eller at man har kunstneriske visjoner for hvordan man skal gruppere stoffet.

For Joanna Newsoms del skjønner jeg ikke hvorfor grepet er blitt gjort her.

De to timene ville fått plass på ei plate, og diskene skiller seg ikke, så vidt jeg kan høre, voldsomt fra hverandre.

Det eneste som er sikkert er at en slik manøver skaper voldsomme forventninger.

På andreplata «Ys» tok hun sin harpemusikk fra å være frisk og spennende til interessant og innovativ. Hva kan hun vel få til med tre plater til rådighet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ni magiske minutter
Et slikt utgangspunkt skaper en fallhøyde så stor at det blir nær sagt umulig å ikke vingle.

Det blir ikke enklere av at prosjektet til denne plata virker til å åpne horisonten og gjøre musikken mer tilgjengelig.

Harpa er der, men det er også mandoliner, gitarer, country, gospel og reinspikka pop.

Konseptet åpner for to ting: Vi får se nye sider av Joanna Newsom, for eksempel at hun står fjellstøtt som kommersiell popsnekker.

«Good Intentions Paving Company» er umiddelbar, radiovennlig øresnop og så godt som harpeløs, mens «Baby Birch» starter som en salme, sneier innom folk, drar inn litt asiatiske toner før den avslutter på 9 minutter og 30 sekunder og får Susanne Sundførs «The Brothel» til å høres ut som en barneregle. Fantastisk!

Transportetapper
Det andre som skjer når grensene åpnes, er at det dukker opp noen fallgruver.

De nye elementene, og den «nye og bedre» vokalen fører til at Newsom som før bare hørtes ut som Newsom, nå høres litt ut som Joni Mitchell, Tori Amos og Regina Spektor.

Når låtene er såpass rike i antall, skal det godt gjøres å få alle til å stikke ut. Det klarer hun ikke.

Flere partier framstår som transportetapper, med lange, vakre harpeklingende låter som sklir i hverandre. Spesielt gjelder det plate nummer to, selve «streiteplata».

Som en fjelltur Jeg innrømmer det er vanskelig å anmelde dette, for toppene er svimlende og de kjedelige nedturene mye lekrere enn kjedelige nedturer flest.

Det er bare dette formatet, disse forventningene, dette potensialet som forblir uforløst.

Du får ta det som en fjelltur. Når høydepunktene er ni minutter lange, er det jo kanskje helt greit med noen vakre, intetsigende sletter også.

Hun får  Sundførs «The Brothel» til å høres ut som ei barneregle