FAMILIEN: Hannah, Hans og Mona Ryggen foran arbeidet  «Den fortapte sønn», som nå henger på NTNU i Trondheim. Mona (f. 1924) og moren hadde et komplisert forhold. Foto: Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
FAMILIEN: Hannah, Hans og Mona Ryggen foran arbeidet «Den fortapte sønn», som nå henger på NTNU i Trondheim. Mona (f. 1924) og moren hadde et komplisert forhold. Foto: Nordenfjeldske KunstindustrimuseumVis mer

- Hun hadde en «stor respektløs ubeskjedenhet» i seg

Førtito år etter sin død nyter kunstneren Hannah Ryggen ny respekt. Kunsthistoriker Marit Paasche graver i mytene den selvsikre kunstneren skapte om seg selv.

KASSEL/OSLO (Dagbladet): I en dunkelt belyst, hvit sal står Marit Paasche og ser opp på Hannah Ryggen-verket «Etiopia» (1935), en protest mot Mussolinis invasjon av det afrikanske landet.

Vi er i Fridericianum, hovedfløyen av kjempeutstillingen Documenta 13 i Tyskland.

-Der ute på Ørlandet i Trøndelag satt hun, uten å ha strøm før etter krigen, og fant bark til å farge Mussolinis hode!, sier Paasche.

Hun er kunsthistoriker og kuraterte i 2011 utstillingen «Hannah Ryggen - Det menneskelige mønster» i Kunsthall Oslo sammen med Will Bradley. For tiden arbeider hun med ei bok om Ryggen.

-Jeg var ikke gammel da jeg første gang så teppene hennes på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. De gjorde inntrykk. Hjemme i Trondheim en sommerferie gikk jeg igjen opp i Ryggen-rommet og ble stående og stusse på hvorfor jeg aldri hadde hørt om henne på kunsthistoriestudiet. Like etter kontaktet kunstnerne Lotte Konow Lund, Ann Cathrin November Høibo og Maria Brinch meg og ville jobbe med henne. Vi satte ned en arbeidsgruppe.

At Ryggen var kvinne, politisk og tekstilkunstner har gått opp i en høyere enhet i norsk kunsthistorie, fastslår Paasche, som begynte arbeidet med en tekst i Morgenbladet før Kunsthall Oslo tok kontakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Det var viktig å riste ting litt fra hverandre og se kunsten på nytt.

-Lyktes dere med å løfte henne fram?

DE GRÅ OG DE ADELIGE: Vi er "bare kjøtt" alle sammen, uttalte Hannah Ryggen. Det skulle være like muligheter for alle. Bildet heter «En Fri» og er fra 1947. Foto: Kunsthall Oslo. Tilhører Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.
DE GRÅ OG DE ADELIGE: Vi er "bare kjøtt" alle sammen, uttalte Hannah Ryggen. Det skulle være like muligheter for alle. Bildet heter «En Fri» og er fra 1947. Foto: Kunsthall Oslo. Tilhører Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Vis mer

-Ja, kan vi jo si det, smiler Paasche, rørt og «superglad» over å se arbeidene i rotunden i Kassel.

Samtidig med at arbeidet med utstillingen i Oslo kom i gang, fattet Documentas kuratorteam interesse, og nå framheves bildeveven i anmeldelser verden over.

Tilbake i Oslo møter Paasche opp med en laptop full av bilder - også en gripende, usminket dokumentasjon av antifascisten Ryggens bombeskadde «Vi lever på en stjerne», som hang i Regjeringsbygget.

Hun forteller om utfordringen med å finne en entydig fortelling om Ryggen.

-For hun hører hjemme i flere. Hun var politisk - en belest kommunist med engasjement for verden. Så har du fusjonen mellom vev og maleri, hun var jo utdannet maler. Og så er det tilknytningen til naturen og måten hun styrte hele prosessen med garnfarging og alt selv.

-Gjestene hennes måtte tisse i en bøtte?

-Ja, for «pissblått» var den fineste fargen. Alle måtte donere en skvett, og fargen på garnet ble crème de la crème om mennene hadde drukket litt. Så der sto bøtta, innendørs, og fermenterte.

Kunstnerparet Hans og Hannah Ryggen levde og arbeidet på Ørlandet.

-Den utenrikspolitiske virkeligheten fikk hun fra politikken, litteraturen, radioen og folk hun traff i Trondheim. Jeg lengter til Oslo, skriver hun flere ganger, men så identifiserer hun seg så fullstendig med naturen på Ørlandet.

Paasche har brukt mye tid med Ryggens brev og notatbøker.

-De blir gjeldfrie midt på 30-tallet, men er veldig fattige. Ryggen mener man «skal produsere sin egen mat, og man skal klare seg selv», og synes det er fullstendig uverdig at noen skal være andres tjenere. Ingen skal være «ovenpå andre».

-Du ser det i arbeidet «En Fri», sier Paasche.

Om dette verket skrev Ryggen selv:

«Det mensklige Mønstret - vi alle är fanger i / Noen av de grå / böjer allti rygg/ og arbeter /när vi sover / (...) En av de grå / reiser seg å ser på / det hela / Han är så fri som noen kan bli».

-Her har du de grå, de som jobber når andre sover, og kronestykkene de produserer. Mens de to lyse figurene til høyre er født rike og holder slektshånda med det adelige blå blodet. Myntene sirkulerer rundt landsfaderen Gerhardsen, mens «den fri» er nede i høyre hjørne.

«En fri» oppsummerer en problematikk hos Ryggen: relasjonen mellom enkeltindividet og samfunnet, og mønsteret vi alle inngår i, mener kunsthistorikeren.

-Du ser effekten fra Picasso, som hun var veldig opptatt av: Det skjer noe rart med rommet, det er helt flattrykt og alt presses framover, mot oss. Figuren er uløselig bundet til mønsteret, den sosiale strukturen, forklarer Paasche.

-Picasso gjør noe av det samme i krigsmotivet «Guernica». Han presser alt fram i flaten, så du blir nødt til å betrakte det som foregår, sier hun.

-Enkeltindividet må ta stilling og tre ut av mønsteret, mener Ryggen. Som Carl von Ossietzky gjorde, og betalte en høy pris for, slik vi ser i bildet «Drømmedød», fortsetter hun.

Paasche mener at Ryggen selv sto for en viss mytebygging omkring seg selv:

-Man ser av og til en fordreining av virkeligheten, ja. Arkitekten Helge Thiis sa at hun hadde en «stor respektløs ubeskjedenhet» i seg. Hun fikk veldig tidlig anerkjennelse og hadde høye tanker om seg selv.

-Og helt fra starten spant hun historier rundt sin egen person. Hun hevder flere ganger at hun er den første som jobber med teppenes uttrykk som kunst og ikke håndverk. Det er strengt tatt ikke sant.

Paasche ramser opp norske Frida Hansen og Gerhard Munthe og svenske Märta Måås Fjetterström.

-Ofte, seinest i Marta Kuzmas tekst om henne til Documenta, trekkes det fram at hun skal ha jobbet uten kartong, altså skisser til veven?

MUSSOLINI: Kunsthistoriker Marit Paasche foran det rasende politiske arbeidet «Etiopia» (1935). Foto: Johanne Nordby Wernø
MUSSOLINI: Kunsthistoriker Marit Paasche foran det rasende politiske arbeidet «Etiopia» (1935). Foto: Johanne Nordby Wernø Vis mer

-Hun selv framhevet det. Jeg tviler ikke på at hun kunne veve uten, men forskningen gir ingen entydige svar. Det er en bragd og en komposisjonsmessig ekstremoppgave å veve uten. Når du vever, ruller du opp arbeidet underveis, så du ser aldri helheten før du er ferdig, klipper det av og strekker det ut.

Marit Paasche tegner opp en kunstner som tenker mye og fort og ikke sensurerer seg selv.

-Mange av brevene er veldig fine. Men hun skriver ofte med store bokstaver, iblant lite gjennomtenkt. Kort tid etter kan hun mene noe helt annet.

- Hun sier hun hater modernismen - men elsker jo Picasso. Bare for så å snakke nedsettende om ham og «negerkunsten» hans, sier Paasche.

I Ryggen-forskningen til nå har mye kretset om det biografiske, forteller hun.

-Hva angår mytebyggingen er det interessant å gå gjennom brev og notater for å se hva hun selv skriver, ellers er jeg lite interessert i biografien. Jeg vil forstå hvorfor hun oppleves som så relevant igjen i dag. For det handler ikke bare om fascismesporet, selv om det ikke er rart vi tyr til det nå da fascismen er i vekst i hele Europa: det er noe mer der.

Publisert i Dagbladets papirutgave 14.06.2012