Filmanmeldelse: «Mulan»

Hun hadde fortjent bedre

Men nyinnspillingen av «Mulan» er fortsatt bedre enn originalen.

Publisert
Sist oppdatert

Det finnes få kunstneriske argumenter for Disney-imperiets hang til å kannibalisere egne arkiver og nyinnspille animasjonsklassikerne sine som «vanlig» film. Resultatet havner som regel et sted mellom ytterpunktene «ålreit» («Skjønnheten og Udyret», «Askepott») og «forbrytelse mot filmkunsten» («Løvenes Konge»).

Økonomisk og merkevaremessig er det naturligvis en helt annen historie.

«Mulan»

Eventyrfilm

Regi: Niki Caro
Skuespillere: Yifei Liu, Donnie Yen, Li Gon, Jet Li, Jason Scott Lee
Premieredato: 4 desember på Disney+

«selv om filmen ikke lykkes helt, drister jeg meg til å påstå at den fortsatt er bedre enn tegnefilmversjonen.»
Se alle anmeldelser

Det er kanskje urimelig å kritisere verdens største underholdningskonsern for å ønske å forvalte åndsverket sitt. Men mer forstemmende enn enkeltfilmenes uambisiøse middelmådighet er imidlertid at hele nyinnspillingsprosjektet sementerer og viderefører et kontraproduktivt og kunstig kunstnerisk klasseskille ved å innprente i unge, påvirkelige sinn at spillefilm, eller realisme, per def er mer høyverdig enn animasjon.

Uansett. Nyinnspillingsturen er kommet til «Mulan» fra 1998, og årets julefilm til oss fra Mikke og vennene hans slippes rett på Disney+. Uten at det trenger å ha så mye med kvaliteten å gjøre – det er nok utelukkende et ønske om holde trykket oppe i påvente av at kinoene skal åpne igjen.

Frigjøringskamp

Det er mulig jeg får dedikerte fans på nakken nå, men fortellingen om den kinesiske ungjenta som rømmer fra tvangsekteskap og gir seg ut for å være mann så hun kan verve seg til hæren og kjempe mot de invaderende hunerne var aldri et av de sterkeste bidragene fra Disneys andre gullalder på nittitallet.

Animasjonen holdt generelt ikke Disneys skyhøye nivå og manuset var temmelig dvaskt: Midtpartiet var slentrende, og tredjeakten på grensen til venstrehåndsarbeid. Birollegalleriet var forglemmelig, sangene – med ett hederlig unntak – likeså.

I det hele tatt langt mindre enn hva vi kunne forvente fra epoken som ga oss «Den Lille Havfruen», «Aladdin», «Skjønnheten og udyret» og «Løvenes konge».

Men grunnelementene til en god historie var likevel på plass: en sterk underdog-hovedperson, et episk bakteppe og et tydelig premiss med relevant tematikk. Om én Disney-film faktisk kunne hatt godt av et nytt forsøk, så er det kanskje «Mulan».

Det at færre har et like religiøst forhold til originalen gjør også at notorisk risikoaverse Disney kunne tillate seg å ta større, nødvendige friheter.

Skjult drage

Og selv om filmen ikke lykkes helt, drister jeg meg til å påstå at den fortsatt er bedre enn tegnefilmversjonen. Historien framstår mer fokusert (selv om den varer en halvtime lenger), tematikken mer spisset, og dramaturgien har fått en oppstramming.

Nye historieelementer er lagt til, mest merkbart er hunerhærførerens mystiske makker, heksa Xianniang (Li Gong), som representerer en mørk side av Mulans frigjøringskamp og dermed bidrar til både tydeliggjøre Mulans reise og skjerpe hennes indre konflikt. Men også andre rollefigurer er justert med hell for å passe bedre inn i dagens kjønnspolitiske klima. Mye har skjedd siden 1998.

Noe er fjernet også. Det vil nok falle mange tungt for brystet at både Eddie Murphys komiske dragehjelper og alle sangene er strøket, men det sier jo litt om funksjonaliteten til disse elementene at man knapt merker at de er borte.

Den Newzealandske regissøren Niki Caro («Whale Rider») har laget en påkostet, fargesterk og tidvis ganske storslagen og flott film. Den framstår også som en av de mer «voksne» bidragene i Disney-katalogen. De store slagscenene er ganske voldelige (til Disney å være), og i kraft av plottet sitt er den nødt til i det minste å anerkjenne at seksualitet eksisterer, som er mer enn man kan si om de fleste andre Disney-filmer.

Erre her det er MuLAN-party?

Men filmen er også kaotisk, og det er åpenbart at Caro ikke er veldig komfortabel med verken humor, fantasy eller spesialeffekter.

Slapsticken virker å høre hjemme i en helt annen film, de magiske elementene har diffuse spilleregler, den tyngdekraftutfordrende, wire-assisterte kampsportslåssingen over hustakene er en blek skygge av tjue år gamle «Snikende Tiger, Skjult Drage», og iblant truer slagscenene med å bli full grønnskjerm- og dataanimasjonsfest, mer LAN-party enn Mulan-party.

Filmen blir aldri like monstrøs som «Løvenes konge»-nyinnspillingen, den er laget med nok oppriktighet til at det aldri går helt galt. Og ikke minst har Yifei Liu i tittelrollen et sterkt nærvær. Hun gjør Mulan både tøff, sårbar, viljesterk og feilbarlig, og bør kunne inspirere mange unge til å opponere mot trange, oppkonstruerte kjønnsroller. Men hun hadde fortjent en bedre film.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer