Anmeldelse Film «Hjelperytteren»

Hun har dopet seg og angrer ikke. Hvorfor er det ikke mer spennende?

«Hjelperytteren» har interessante ideer og halvgodt resultat.

LANDER IKKE: Dramakomedien "Hjelperytteren" bærer på noen interessante ideer om skyld, skam, og offentlig skandale, men føles aldri helt levende. Video: Norsk Filmdistribusjon Vis mer

«Hjelperytteren»

3 1 6

Dramakomedie

Regi:

Jannicke Systad Jacobsen

Skuespillere:

Silje Salomonsen, Espen Klouman Høiner, Nader Khademi, Kjersti Tveiterås

Premieredato:

30. august 2019

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Hjelperytteren»

«Interessante ideer bak et dopingdrama som aldri lander»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er én side av «Hjelperytteren» som er genuint, ordentlig interessant. I sentrum av filmen står den tidligere proffsyklisten Kim (Silje Salomonsen), som innrømmer å ha dopet seg mens hun var aktiv utøver.

Hele Norge er forferdet, men Kim selv tar det med fatning. Hun ikke er sikker på om det hun har gjort egentlig var så galt. Det var jo bare slik alle gjorde.

Skyld og skam

«Hjelperytteren» lager et slags drømmelandskap der Kim befinner seg i et mangfoldig landskap av skyld og skam, i tungetalende menigheter og ekteskapelige erkjennelser. Direkte og indirekte stilles spørsmål om hva man egentlig ber om unnskyldning om, hvorfor man egentlig gjør det, og hva som egentlig blir konsekvensene.

Ideen bak «Hjelperytteren» er med andre ord god. Filmen, derimot, føles ikke levende. Kim står oppi interessante dilemmaer, men blir egentlig ikke selv interessant. Salomonsen, med sine store øyne og minimale mimikk, er et godt valg for en rolle som ikke synes å føle så mye som omgivelsene vil. Men selv om Kim er ulykkelig, er det noe stritt og egosentrisk i henne som ikke egentlig innbyr til nysgjerrighet om hvorfor hun er sånn.

God Khademi

Det er anslag her til et fint portrett av en person som er vant til å få viljen sin og så med ett ikke får det lenger, men det kommer ikke helt i havn. Den påfølgende krisen i ekteskapet med Peter (Espen Klouman Høiner) virker konstruert og pussig, og harselasen over heltedyrkelsen i idretts-Norge er vel banal. Nader Khademi jobber dog som en helt i rollen som flyktig agent, filmens mest vellykkede komiske rolle. «Hjelperytteren» hopper liksom fra tue til tue, den er litt satirisk, litt eksistensiell, litt absurd, litt hverdagslig, litt barnslig, litt voksen. Det hele blir vel fragmentert, og da rekker det ikke helt at noen av fragmentene er originale og fascinerende.