Hun har en nesten uvirkelig kraft i språket

Katja Kettu er en vill, finsk naturbegavelse.

TYPISK FINSK? Katja Kettus stil er en bemerkelsesverdig blanding av rå brutalitet og høystemt poesi - som muligens kan kalles typisk finsk. Foto: OFER AMIR
TYPISK FINSK? Katja Kettus stil er en bemerkelsesverdig blanding av rå brutalitet og høystemt poesi - som muligens kan kalles typisk finsk. Foto: OFER AMIRVis mer

ANMELDELSE: «Jeg har hatt én riktig følelse i denne verden, og det er kjærlighet, mer klarer jeg ikke. Jeg vet ikke noe å gjøre med sorg.»

Sier Villøye. Året er 1944. Villøye er jordmor i Lappland, der tyskerne herjer etter den harde vinterkrigen i 39-40.

Villøye hjelper til ved en fødsel, da den vakre tyske SS-offiseren Johann Angelhurst kommer inn i rommet. Han skal fotografere hverdagen til det finske folk.

Jobb i fangeleir
Villøye står der, blodig, med en avbitt navlestreng i munnen.

Hun forelsker seg i tyskeren, og sørger for å få jobb i fangeleiren Titovka, der han er utstasjonert. Hennes oppgave der blir å underlivsundersøke alle nye fanger, på jakt etter dem uten forhud. De sendes videre til en annen leir. Etter hvert havner hun på leirens beryktede kvinneavdeling. Der skjer de mest forferdelige overgrep.  

«Jordmora» er en helt bemerkelsesverdig kjærlighetsfortelling mellom et svært odde par. Villøye har levd som utstøtt hele livet, fordi faren var kommunist og på de rødes side i 1919. Men hun har en guddommelig gave — hun har en instinktiv følelse av menneskets og naturens indre, og er en fabelaktig jordmor.

Massegrav
Mens Johann Angelhurst er en følsom tysker med en finsk same til mor, en pasifist til far — og et forkvaklet ideal om den rene ariske rase. Han martres av bilder fra en massegrav i Ukraina. Nærmere bestemt Babij Jar, der 33 771 ukrainske jøder ble skutt og lagt i en massegrav. Johannes overbeviser seg selv om at det bare er fantasi. Han doper seg med beroligende, ser verden gjennom fotolinsen, og den eneste virkeligheten han klarer å forholde seg til er urkraften Villøye.   

Katja Kettu er en av Finlands påfallende mange fremragende yngre forfattere, som skriver fra annen verdenskrig. Hun har ikke overraskende blitt sammenliknet med Sofi Oksanen.

Hun har en nesten uvirkelig kraft i språket

Kettu er utdannet animasjonsregissør, har laget film og skrevet essays, noveller og romaner. Prisbelønte «Jordmora» regnes som hennes internasjonale gjennombrudd.

Kaotisk skjebne
I likhet med mange finske samtidsforfattere kretser også Kettu rundt krigen og Finlands kaotiske skjebne. Landet ble presset av mektige sovjet i øst, og tyskerne ble for mange befriere.

Boka er ikke umiddelbart enkel å komme inn i, med skiftende tid og fortellere. Den åpner med at Villøye er på flukt fra Finland sammen med en ung skolejente og en mager russergutt. Håret er skamfert, og noen har slått ut tennene hennes. Båten havarer, og de settes i land på en odde helt nord i Norge. De havner på en hytte i det som kalles Dødmannsfjorden. Der har Villøye vært noen måneder tidligere sammen med Johann. Da var øya mild, lys og varm, en kjærlighetssommer, som de to vekselsvis forteller om. Samtidig gjengis opptegnelsene til Brannfjes, som åpenbart har vært trippelagent for Sovjet, de allierte og tyskerne.

Forkvaklede idealer
Kettu baker inn historiske fakta i denne boka, som har blitt omtalt som nordisk magisk realisme. Absurd nok er det de historiske faktaene som blir mest surrealistiske: Tyskerne som mot slutten av krigen graver opp massegraver, røsker ut gulltennene og brenner likene. Eksperimenteringen med mennesker i fangeleiren.

«Hvis ideologien til de røde egentlig er av Gud, så kan vi ingenting gjøre. Hvis den er av Djevelen, vil den dø av seg selv», skal moren til Villøye ha sagt i en roman som egentlig handler om tro. Sterk tro. Idealistiske Brannfjes som tilslutt jobber for tre nasjoner, i et Lappland fullstendig overlatt til seg selv mot slutten av krigen. Forvirrede Johann med et forkvaklet ideal om den historiske personen Horst Wessel. SS-offiseren som ble drept av kommunister i 1933, og ble nazistisk martyr - mens mordet antagelig var forårsaket av krangel om en prostituert.

Rocka språk
Også Villøye finner en tro. Troen på sveklingen Johann Angelhurst. Den gjør at hun utsetter seg for de mest grusomme fornedringer og begår de frykteligste handlinger. Også denne troen er absurd; kjærligheten til en mann hun omtaler som «en satans kjøter, bikkjevalp, fargeflause, fittehøvler, rundbrenner, flisekjørvel, belsebub, rumpesveiver, tiurhane, sukkersnabel, snittsnute,, spesialskjeler, myrsniker, torskeskinnskokomediant.»

Noe av det mest fantastiske ved denne boka er stilen. Språket har en rocka blanding av råhet og poesi som muligens kan kalles typisk finsk. Sommeren i Dødmannsfjorden, den vakre kjærligheten mellom de to som flykter inn i rørende drømmer for fremtiden; syriner og sikader, to barn og «en musikklærer som kanskje er jøde, men det gjør ikke noe». Dette vakre romantiske språket blandet med en ekstremt brutal virkelighet; voldtekter, lemlestelser, massegraver, en gal kommandant som samler på familiebilder av ofrene han har drept. Naturskildringene speiler stemningen, den lyse sommeren, den brutale stormfulle bitende kalde høsten.

På mange måter likner Katja Kettu sin hovedperson, det nesten overnaturlige urmennesket Villøye. Det er en kraft i språket til Kettu, en naturbegavet villskap som nesten er uvirkelig.

Uten muligheter for å sjekke originalen, kan jeg ikke forstå annet at Turid Farbregd har gjort en fremragende oversetterjobb, idet det er den norske utgaven gjør så umåtelig sterkt inntrykk.