IKKE HELT GLADE: En skranten dynamikk mellom to mennesker er navet i novellene til debutant Hilde Lindset (f.1978). Foto:Dagfinn Hobæk / Cappelen Damm
IKKE HELT GLADE: En skranten dynamikk mellom to mennesker er navet i novellene til debutant Hilde Lindset (f.1978). Foto:Dagfinn Hobæk / Cappelen DammVis mer

Hun har et skarpt blikk for gammelt gruff

Hilde Lindset skriver om forhold som surner.

ANMELDELSE: Vi må vente en stund på den beste novellen i Hilde Lindsets «Jeg burde ha sperret deg inne». Den er plassert helt til sist. Til gjengjeld løfter «En helt alminnelig dverg» hele denne debutsamlingen.

Novellen skildrer et par på vei til Stockholm for å feire bryllupsdag.

Alt er pur lykke til en dverg ankommer togkupeen. Han trenger seg inn på dem og legger fullstendig beslag på mannen. Den unge kona ser med forskrekkelse hvordan mannen nyter dvergens pågående selskap. Et guffent maktspill oppstår.

Ubehag
Novellen har det en vellykket novelle skal ha: En fortellerstil som suger leseren med, en ladet atmosfære preget av en viss uvisshet, og rikelig med undertekst.

Novellen stiller like mange spørsmål som den besvarer, før den avsluttes kontant og helt åpent. Ubehaget ligger i at det vi tror ligger fast, rokkes ved.

Hun har et skarpt blikk for gammelt gruff

En annen god novelle, «Gjesten,» formidler noe av det samme ubehaget. Her møter vi, som i mange av novellene, et par som er trett av hverandre. Da kona oppdager en huggorm i entreen, forlanger hun hysterisk at mannen avliver den.

Problemet er bare at han ikke finner ormen. Likevel beroliger han konen kjekt med at han har ekspedert den - han orker ikke å øke hennes misnøye over ham. Løgnhalsen er ikke fullt så kjekk da det blir mørkt og leggetid...

I denne novellen, som i flere i samlingen, er det mannen som har den sterkeste følelsen av klaustrofobi, og det er han som har perspektivet.

Samlingen skildrer også dynamikken i andre duoer; mellom far og datter. Ringvirkningene av svik, utroskap og dårlig kontakt preger også disse relasjonene.

Blandet
Svakheten ved de midtre novellene er at avslutningen ikke sitter helt godt. Vel halvparten av de ni tekstene blir interessante anslag heller enn overraskende, ladede og helstøpte noveller.

På sitt beste viser Lindset en sikker fornemmelse for formen, at hun behersker den tørre tonen, og at hun har et skarpt blikk for hvordan gammelt gruff fortsetter å velle opp i menneskene.

Det lover godt for fortsettelsen.