NOMINERT: Lajla Lorentzens første roman kom i går på tredjeplass i konkurransen om å bli P2-lytternes favorittbok 2013. Vinneren ble Agnes Ravatns «Fugletribunalet». Foto: FOTOFIL / ELI BERGE / MARGBOK
NOMINERT: Lajla Lorentzens første roman kom i går på tredjeplass i konkurransen om å bli P2-lytternes favorittbok 2013. Vinneren ble Agnes Ravatns «Fugletribunalet». Foto: FOTOFIL / ELI BERGE / MARGBOKVis mer

Hun har gjort vågale valg i sin første roman

Men slutten er verd strevet.

ANMELDELSE: Det er et dristig, om enn ikke veldig originalt, fortellergrep Lajla E. Lorentzen har valgt i sin debutbok, når hun forteller historien om den litt enkle Bjørn i en repeterende og forvirret jeg-monolog.

Ikke hele bildet
Mange forfattere har valgt liknende fortellerstemmer, blant annet Sunniva Axelsen i debuten «Følge meg alle mine dager» der en senil dame er jeg-personen.

I Lorentzens roman er hovedpersonen riktignok ikke dement, men hans manglende evne til selvinnsikt og stadig kvernende tenkning på det samme gjør at leseren hele tida må lappe sammen et større bilde av situasjonen enn det han selv forteller.

Arbeiderpartiets sterke kvinner
 Hovedpersonen har også en rekke likheter med Elling, de har til og med begge et oppheng på Arbeiderpartiet, men det er Gerd-Liv Valla, ikke Gro, som får Bjørns oppmerksomhet. Bjørn har vært ingeniør, nå er han pensjonert og bedriver dagene med å snekre på huset sitt. Når niesa forteller at de skal bygge garasje blir han derfor svært engasjert, alt for engasjert, skjønner leseren:

«Jeg skal ikke klage, jeg er ikke blant de mest ensomme, jeg var hos niesa i flere uker i sommer, jeg satt i husveggen på en hagestol, hver dag satt jeg der i mårralyset, noen ganger i sol og andre ganger i regn.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så sa niesa at «det har blitt litt mye» og Bjørn lurer på hva hun mente med det. Samtidig har han funnet ut at huset, livsverket hans, har begynt å sige og blitt skjevt og et vondt ben blir stadig vondere.
 

På tålmodigheten løs
Bjørn blir mer og mer handlingslammet og kommer inn i en tankemessig ond spiral som det tar mange, mange runder før han når bunnen av. Den evige repetisjonen av hendelser og betraktninger går på tålmodigheten løs, hadde jeg ikke skullet anmelde boka er det stor sannsynlighet for at jeg hadde lagt den fra meg halvveis.  

Hun har gjort vågale valg i sin første roman

Selv om jeg forstår forfatterens ønske om å ta oss med inn i Bjørns enkle tankeverden finnes det litterært mer spennende måter å gjøre det på. Det er ikke givende å lese «Jeg har en høne å plukke med tida» for femte gang og det egentlig fine bildet «sola skinner som en arbeidslampe på himmelen» mister også all magi ørtende gang det sies. Det blir «litt mye» for leseren og. 

  Etterlengtet brudd
Men heldigvis kommer det et brudd i siste tredel av boka. Søsteren gjør entre og setter fortellingen i et nytt gir. Hennes tilstedeværelse gjør også hovedpersonens tragiske tilstand klarere, og tristere. Men siden vi hele tiden får Bjørns versjon, blir det formidlet på en lite sentimental måte.

I dette partiet får Lorentzen nydelig fram omsorgen familien viser for den litt snåle Bjørn, og historien får en ny dimensjon. I det jeg klapper igjen boka, er jeg derfor trist, men glad for at jeg holdt ut. Belønningen var verd strevet, men jeg hadde gjerne tatt til takke med litt mindre strev.