TV-anmeldelse: «Mare of Easttown» på HBO Nordic

Hun har sjelden vært bedre

Akkurat som småbyen den skildrer, har «Mare of Easttown» mer å by på enn det ser ut til.

«MARE OF EASTTOWN»: Det er etter hvert vanskelig å ta blikket bort fra den lavmælte, saktestekende intrigen i «Mare of Easttown», mener Dagbladets tv-anmelder. Video: HBO Vis mer
Publisert

På papiret virker ikke «Mare of Easttown» å ha så altfor mye å fare med. Her er nok en serie der man får en Hollywood-stjerne inn for å kaste glans ved å pynte seg ned og bære et ellers temmelig smalt prosjekt, som sannsynligvis aldri hadde blitt finansiert ellers – i og for seg en vinn-vinn situasjon, der begge parter låner legitimitet til hverandre.

«Mare of Easttown»

Krimdrama

Tidspunkt: Premiere 19. april
Beskrivelse: Lavmælt krimserie fra amerikansk arbeiderklassesmåby med Kate Winslet, Guy Pearce, Jean Smart m.fl.
Kanal: HBO

«Skuespillet og miljøskildringen er upåklagelig»
Se alle anmeldelser

De seerne som kommer hit for mordmysteriet, får en krimserie som ikke har veldig lyst til å være en krim. Og de av oss som kjenner seg farlig nær metningspunktet for underholdningsbransjens spekulative hang til bestialske drap på unge kvinner for å dra i gang plott og trigge emosjoner, kan nok føle fjernkontrollfingeren rykke mot av-knappen. (Serien turnerer det i det minste ikke like tendensiøst som høstens «The Undoing», heldigvis.)

Men så er det dette med hunder og hårskuing, da.

Møkklei og mannevond

Hollywood-stjernen denne gangen er Kate Winslet, som spiller tittelens Mare Shehaan. Politietterforsker, mor, bestemor, datter, fraskilt, venninne, mannevond, møkklei og dessuten gammel helt fra bygdas eneste store basketballbragd som fortsatt huskes 25 år senere. Winslet har allerede en Oscar-statuett på peishyllen, men hun har sjelden vært bedre enn her.

Vi befinner oss i en slags 2021-versjon av Bruce Springsteens Amerika, småbyen Easttown i Pennsylvania, preget av lav levestandard, dårlige fremtidsutsikter, innviklede relasjoner og en tendens til å prøve å vinne diskusjoner ved å kaste melkeflasker gjennom vinduet på folk. Det er ikke måte på hvor mange ganger rollefigurene skal tåle å bli ropt «fuck you» til av sine nærmeste.

Dette er et sted for de lave forventningers overlevelsesmekanismer – eller som Mare svarer når noen spør om basketbragden hennes var imponerende: «Most places? No. Around here? Yeah.»

I denne sosiorealistiske versjonen av en Postman Pat-by der alle kjenner alle, er hverken de vanekriminelle eller politiet altfor flinke i arbeidet sitt, der de halvhjertet går gjennom de programforpliktede rutinene i henholdsvis lovbrudd, fluktforsøk og arrestasjon. Mare sliter både med å få jobb og privatliv til å gå helt opp. En uløst forsvinningssak på datteren til en tidligere lagkamerat rir Mare som, vel, en mare, og hun er den siste som får vite det når eksmannen som bor over gaten har forlovet seg.

Modig

Synes du jeg bruker for mye tid på miljøskildringen nå, skulle du bare sett hva serien tillater seg. Hele den første av totalt syv timesepisoder er viet etablering, uten så mye som et fnugg av spenningsgenererende krimelementer før helt på tampen.

Det krever mot å gjøre noe sånt, men det forteller oss også hva denne serien er opptatt av.

Fokuset er alltid på menneskeskjebnene, hvordan de påvirkes av hendelsene, hvordan det forsterker personlighetstrekk og får frem nye, og hvordan de alle vikles sammen i en uløselig, relasjonell båndspagetti som synes å prege steder som dette. Serieskaperen slenger kanskje i overkant mange kjøttstykker på grillen på en gang, og den sobre, nøkterne formidlingen klarer ikke alltid å skjule at den iblant tøyer troverdighetsstrikken.

Men skuespillet og miljøskildringen er upåklagelig, og det er etter hvert vanskelig å ta blikket bort fra den lavmælte, saktestekende intrigen. All tiden serien bruker på menneskene gjør at vi bryr oss om dem, og ikke bare løsningen på gåten.

Og paradoksalt nok blir det sentrale mordmysteriet både mer uforutsigbart og spennende når serien er så nonchalant på å bygge sitt eget krimplott. Man tar seg i å måtte bygge sammenhengen selv og lete etter de tomme flekkene på kartet.

Ville noe sånt fungert i de fleste serier som selger seg inn som en «vanlig» krim? Nei.

Men i Easttown? Jepp.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer