Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hun har vært sjef for både børs og katedral

Nå skal Sabrina van der Ley redde en gammel bank, kriserammede Museet for samtidskunst i Oslo. I dette intervjuet innvier hun Dagbladets nye serie om kunst og ledelse - og slipper neste års høydepunkter ved museet.

På gølvet: -Det var viktig for meg å få være kurator også, ikke bare sjef, sier Sabrina van der Ley, direktør ved Museet for Samtidskunst. Her bak verket «Drumkit» (2005) av Michael Sailstorfer, en del av utstillingen om musikk som åpner 13. september. Foto: Lars Eivind Bones
På gølvet: -Det var viktig for meg å få være kurator også, ikke bare sjef, sier Sabrina van der Ley, direktør ved Museet for Samtidskunst. Her bak verket «Drumkit» (2005) av Michael Sailstorfer, en del av utstillingen om musikk som åpner 13. september. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

Norsken kommer etter hvert. Akkurat nå er Sabrina van der Ley travelt opptatt med kroppsarbeid. Hun og teamet har nettopp begynt monteringen av en kakofoni av en utstilling:

«I Wish This Was a Song», den andre hun er medkurator på siden hun flyttet fra Hamburg og begynte ved Museet for samtidskunst i mai i fjor.

Utstillingen tar for seg musikk i kunsten, og verk av 48 kunstnere vil gjalle i alle saler i det tunge, gamle bankbygget i Oslo fra 13. september.

-I seinere tid har jeg sett flere og flere musikkrelaterte arbeider poppe opp på alle de store mønstringene. And this fortress needs a livening up, a spicing up! Også for å trekke et yngre publikum, eller et som tenker at kunst er vanskelig.

Men de hvite arbeidshanskene lyver: van der Ley er ikke bare kurator, men også sjef på huset.

Det er lenge siden landets nasjonale flaggskip for samtidskunst har satt agendaen, slik de bør. Utstillingene får dårlig kritikk. «Publikum sluttet å besøke Museet for samtidskunst for mange år siden», polemiserte Aftenposten i mai. Den nye sjefen har uttalt at hun vil møte utfordringen med å stramme opp profilen. Men hvordan? Hva er oppskriften på god utstilling i en institusjon som skal favne bredt?

-Det finnes ikke én bakeoppskrift på det, smiler van der Ley.

-Nei, men hva er din oppskrift?

-Vel, jeg holder fortsatt på å lære om hvem vårt publikum er. Hva forventer de, hva interesserer dem? Men personlig kan jeg si at selv om vi alltid vil ha soloutstillinger, er jeg mer opptatt av de tematiske, der vi prøver å portrettere relevante tendenser i samfunnet eller i kunsten.

Det er kunsthistorie som er Sabrina van der Leys fag.

-Jeg lærte det nok på jobben, sier hun på spørsmål om hvordan hun ble leder.

-Men jeg synes ordet leder er problematisk, og er fan av flate strukturer. Min første lederjobb var i sin tid på et galleri i Los Angeles. Siden ledet jeg arbeidet med sponsorarbeid og medlemsmasse for Museum Ludwig i Köln, før jeg ble kurator for Hoffmann-samlingen i Berlin.

Hun har erfaring fra både markedssiden og det ikke-kommersielle feltet. Fra Hoffmann gikk hun til den nå avviklede kunstmessa Art Forum i Berlin (ikke i slekt med tidsskriftet ved samme navn). Deretter ledet hun Galerie der Gegenwart i Hamburger Kunsthalle før Oslo sto for tur.

Kommersielle kunstmesser er et nådeløst felt med mange spisse albuer, og van der Ley ble kraftig kritisert da messa Art Forum i Berlin tapte terreng.

-Hvordan takler du å få kritikk i media?

-Jeg prøver å lære og gjøre det bedre. Men du sikter til en komplisert historie, preget av konkurranse mellom etablerte Berlin-gallerier som ville gjøre messa til en liten Art Basel-kopi. Noe av kritikken var bare oppspinn fra kunstscenen eller pressen. Forventningene var umulige å imøtekomme. Jeg forholdt meg rolig og prøvde å snakke med folk - men noen må du bare la være, da de aldri blir fornøyde. Jeg valgte heller å prøve å skjerpe messeprofilen med yngre gallerier.

-Savner du tempoet og konkurransen fra det kommersielle feltet?

-Nei. Det ble bare klarerer for meg hvor jeg ville videre. Min lidenskap ligger i å lage utstillinger.

Dilemmaet ved lederansettelser er gjerne at styret må velge mellom kandidater med ledererfaring og de som har dyppet mer enn en tå i materien selv: kunstnere eller kunstvitere.

-Hvorfor er det sistnevnte så viktig?

-I europeiske institusjoner er det en selvfølge at det ledende personalet er kunstfaglig. Jeg vil på det sterkeste anbefale at man ikke ansetter bare på lederkompetansen.

I USA er dét blitt vanligere, og sjefens oppgave er mest å skaffe midler, lobbyere og lede. Var det slik, ville mye som ikke ble sett som kommersielt verdifullt nok funnet sted i museer lengre.

I USA snakker alle om Museum of Contemporary Art i Los Angeles, som nylig mistet halve styret og sjefskuratoren på grunn av dyp splittelse mellom dem og sjefen Jeffrey Deitch, en kommersielt orientert eks-supergallerist fra New York.

-MoCA er åpenbart en trist sak. Jeg kommer jo fra markedssiden selv, men det kan være problematisk at en tidligere gallerieier med nære bånd til auksjonshusene blir museumssjef.

Museet er i økonomisk uføre og må sparke fagpersonale.

-Uten en sterk kunstfaglig stab kan du like gjerne stenge, da er ikke museet ditt en levende organisme lenger. Men nå har amerikanske museer alltid vært i en annen situasjon enn her, avhengige av egenfinansiering og uten offentlig støtte.

-Da musikeren Stein Olav Henrichsen ble direktør for Munch-museet, mente mange det var en fiasko at en ikke fant en kunstviter til jobben?

-Normalt bør kunsthistorikere lede kunstmuseer. Men man skal ikke utelukke kandidater fra andre felter. Udo Kittelmann som leder Nationalgalerie i Berlin er egentlig optiker!

-Men er det et symptom på lederrekrutteringskrise i billedkunsten?

-Kanskje mulige kandidater tvilte på grunn av usikkerheten omkring Munch-nybygget - noe de fikk rett i siden byggingen nå er stoppet. De visste de kom til en uforløst situasjon.

-Det gjorde du også? Museet har vært gjennom en rekke betente lederkonflikter, og står foran en kjelkete flytteprosess?

-Men selv trives jeg med utfordringer. Mange vil heller være trygge og sikre. Det kan være nettopp fordi han tok utfordringen at Henrichsen er den rette for Munch.

Store samtidskunstmuseers utfordring er å tilgjengeliggjøre kunsten uten å fordumme den eller frata den integriteten. Van der Ley vil sikre rekrutteringen av framtidas publikum ved å krøke tidlig, og har innledet et ungdomsprogram i samarbeid med Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley.

-Hvem har, i dine øyne, lyktes med dette?

-Ikke mange nok. Astrup Fearnley, til dels. I Berlin har de Hamburger Bahnhof, men det var en lang prosess.

-Når spektakulære nye Astrup Fearnley nyåpner 29. september, strammes skruen til  i hovedstaden. Hva betyr den økte konkurransen for din jobb?

-Det kan bare være positivt. Og vi har ulik profil. Vi hopper nok ikke på noen pop art-bølge. Og vi er ikke en gutteklubb i samme grad, sier van der Ley med klar adresse til den private naboens mange unge mannlige stjernenavn de siste åra.

-Vi løper mindre etter de navnene som er store i øyeblikket. Noen private samlere med business-bakgrunn tenker mer på investeringsaspektet, mens vi kan se etter bra verker av kunsthistorisk verdi uavhengig av om den vil stige i verdi annethvert år, sier direktøren.

Publisert i Dagbladets papirutgave 23.8.2012

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media