DEBUT: Med sin debutroman «Prøve» («Rehearsal», 2007) har Eleanor Catton vakt interesse langt utenfor New Zealands grenser. Nå er den ute på norsk. 
Foto: Oktober Forlag
DEBUT: Med sin debutroman «Prøve» («Rehearsal», 2007) har Eleanor Catton vakt interesse langt utenfor New Zealands grenser. Nå er den ute på norsk. Foto: Oktober ForlagVis mer

Hun har vakt stor interesse - men er det fortjent?

Intelligent lek med form og iscenesettelser fra newzealandsk talent.

||| BOK: Da den celebre, britiske Orange-prisens longlist nylig ble offentliggjort, var Eleanor Cattons debutroman «Prøve» en av de tjue nominerte. Boken har mottatt Betty Trask Award for Best First Novel, er oversatt til ti språk og har blitt omtalt som en oppsiktsvekkende debutroman.

I et intervju med forfatteren i The Times antyder riktignok journalisten at leseren kan komme til å kaste boka i veggen etter ti sider. Hvordan kan det ha seg?

SaksofonTo tidsforløp veksler i denne romanen. Det ene gjengis dag for dag og følger en saksonfonlærer og hennes elever fra jenteskolen Abbey Grange. Det andre gjengis måned for måned og følger studentene på dramaskolen i nærheten. Disse tidsforløpene krysser hverandre når det avsløres at en av lærerne på jenteskolen har et forhold til en av sine elever, og studentene på dramaskolen bestemmer seg for å sette opp et stykke om affæren.

Begivenhetene blir ikke nødvendigvis fortalt kronologisk, noen ganger blir de også fortalt flere ganger, fra ulike synsvinkler. Videre skal det vise seg at personene i boken ikke er som de fleste romanpersoner, de ønsker ikke til enhver tid å si: Jeg er virkelig, jeg er sann, dette har jeg opplevd. Nei, personene skildres også som karakterer i en fiksjon, fortellerstemmen kan for eksempel bryte inn med følgende kommentar: «Denne jenta er flink til å imitere stemmer. Hun ville egentlig ha vært Isolde, for Isoldes rolle er bedre, men denne jenta er blek og senet og rufset og ser alltid lettere forstrekket ut, egenskaper som ikke helt passer til Isolde, og derfor spiller hun Bridget isteden.»

NysgjerrighetSelvfølgelig skjønner vi at romanen er fiksjon, kan man innvende. Samtidig skaper fokuset på roller en nysgjerrighet: Kan det være at det er scener fra dramaelevens oppsetning som gjengis her? At det er derfor personene virker så flate, uten utfoldelse? Og videre må man spørre seg om det ikke nettopp er definerte roller denne romanen ønsker å ufordre?

På den ene siden er personene i «Prøve» opptatt av opptreden, utøvelse og iscenesettelse (jentene spiller instrumenter, dramastudentene spiller teater, jentene framstilles som rolleinnehavere, dramastudentene trer ut og inn av egne iscenesettelser). Samtidig opplever personene i stor grad at de er tildelt definerte roller: Som mor, som kvinne, som jente, som voksen, som barn.

Uskyld og begjærSærlig overgangstilstanden mellom barn og voksen, beskriver forfatteren godt, på en slentrende, men troverdig måte. Hun framstiller spenningen i denne tilstanden, preget av uskyld, begjær, fantasi og utforskning. Personene inngår i grupper, men vil behandles som individer. De spiller, de skaper seg selv, men må de ikke også forstå den andre?

På sin vittige, sarkastiske og tidvis plumpe måte, greier Catton å problematisere samfunnsstrukturer, identitet og roller. Samtidig speiler det lille, anonyme samfunnet i «Prøve» tendenser ved det store, reelle samfunnet i dag. Dramastudentene lærer at de skal utlevere seg selv foran et publikum, at ambisjoner og sosiale evner er viktigere enn talent og mot. Men framfor alt er det romanens intelligente lek med form og iscenesettelse som er påfallende. Om ikke oppsiktsvekkende, så i hvert fall forbausende.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 5. april.

Hun har vakt stor interesse - men er det fortjent?