PORTRETTER: Her er et av portrettene vinnerfotograf Rineke Dijkstra har tatt. Foto: Rineke Dijkstra
PORTRETTER: Her er et av portrettene vinnerfotograf Rineke Dijkstra har tatt. Foto: Rineke DijkstraVis mer

Hun har vunnet fotografiets Oscar

- Jeg tar aldri det samme bildet hver gang.

Rineke Dijkstra har vunnet årets Hasselblad-pris.

- Det er en ære, sier en glad Dijkstra over telefon fra Amsterdam.

- Det er en av de mest prestisjefylte prisene innen fotografiet. Når jeg ser på listen av fotografer som har fått den tidligere, blir jeg fylt av ærefrykt over å være i samme gjeng som heltene mine.

Prisen ble utdelt første gang i 1980 og har tidligere blitt utdelt til størrelser som Nan Goldin, Ansel Adams, Sophie Calle og Richard Avedon. Bestående av en million svenske kroner, en prisutstilling og bokutgivelse er det fotografiets Oscar som nå endelig tilfaller verdens beste portrettør.

Rineke Dijkstras seneste utstilling var på Galerie Max Hetzler i Berlin hvor hun viste sine nyeste fotografier og videoverk. Her var «Emma, Lucy, Cécile (Three Sisters, 2008–2014)»,  og videoen «Marianna (The Fairy Doll)» med. Prisutstillingen på Hasselblad vil foregå samtidig med at Lousiana Museum viser en retrospektiv utstillingen «Rineke Dijsktra: De enkelte og de mange».
Rineke Dijkstras seneste utstilling var på Galerie Max Hetzler i Berlin hvor hun viste sine nyeste fotografier og videoverk. Her var «Emma, Lucy, Cécile (Three Sisters, 2008–2014)», og videoen «Marianna (The Fairy Doll)» med. Prisutstillingen på Hasselblad vil foregå samtidig med at Lousiana Museum viser en retrospektiv utstillingen «Rineke Dijsktra: De enkelte og de mange». Vis mer

Uvanlig framtoning

Hun er utdannet fra Gerrit Rietveld Akademiet i Amsterdam, hvor flere sammenlignet henne med Diane Arbus, og da hun så Arbus sine fotografier første gang i 1984 ga det gjenklang.

August Sander har også vært en inspirasjon, sammen med maleren Johannes Verspronck som skapte malerier med en fotografisk realisme i seg.

Hun begynte tidlig å fotografere på klubben Paradiso, hvor hun søkte etter mennesker med en uvanlig framtoning. Hun ville undersøke hvordan et bilde kan stå for seg selv. Hennes portretter av tenåringer på stranden i serien «Beach Portraits» er uforglemmelige. Det samme med serien med tre nybakte mødre som står opp mot en vegg med barnet i favnen rett etter fødselen. Her ønsket Dijkstra å fange motstridende følelser i et og samme bilde. Prisutdelingen finner først sted i oktober, så Dijkstra har god tid å forberede seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Rineke Dijkstra
Foto: Rineke Dijkstra Vis mer

- Utstillingen vil ha fokus på den unge jenta/kvinnen i forandring. Og jeg tror vi har fått til et godt utvalg av bilder.

Hun holder ofte på med flere prosjekter over tid. Her kan en serie om tyrefektere fotografert rett etter kampen nevnes.

Eller flere observasjoner av soldatlivet som «Olivier», som følger unge soldat Olivier Silva fra hans innrullering i den franske fremmedlegionen og igjennom årene som soldat. Og i «Israeli Soldiers» kan vi se Shany på hennes første dag i den israeliske hæren, igjennom militærtiden, og så hjemme etter endt tjeneste.

En personlig favoritt er «Almerisa». I 1994 fotograferte Dijkstra i et mottak for asylsøkere, hvor hun traff lille seks-årige Almerisa Sehric. Hun har fortsatt å portrettere Almerisa med noen års mellomrom, og har fanget hele barndommen til voksenlivet. Den evig aktuelle serien viser et menneske som går fra å være flyktning til å bli hollandsk statsborger.

Naturlig størrelse

Serien «Emma, Lucy, Cécile» blir også vist i Göteborg i høst. Her fulgte Dijkstra tre søstre med syv års mellomrom over syv år, og får dokumentert en jentes barndom, en jentes ungdomstid og en jente på vei til å bli kvinne.

- I det første portrettet er den yngste tre år, den mellomste ti og den eldste sytten. Jeg liker å fotografere familier, og særlig forholdet mellom søsken. Jeg synes det var interessant å samle de ulike personlighetene i et bilde.

Til utstillingen vises fotografiene i nesten naturlig størrelse, noe som er viktig for Dijkstra.

- Jeg vil vise frem alle detaljer, det levende om du skjønner, hvordan vi er som mennesker.

Hun har siden midten av 90-tallet også inkludert video i sin praksis, som «The Krazyhouse (Megan, Simon, Nicky, Philip, Dee), Liverpool, UK» som viser tenåringer som danser til sin favorittmusikk.

Dette fordi de som virkelig danser overgir seg til øyeblikket og mister selvbevisstheten Et annet svært populært videoverk er «I See A Woman Crying (Weeping Woman)», et vidunderlig og humoristisk møte mellom britiske skolebarn og Picasso.

Her var Dijkstra på jakt etter det individuelle i barn som har på samme skoleuniform. Picassos maleri viser gjenkjennelige følelser, og maleriet er abstrakt så ingen utsagn blir feil.

Ingen av de hun har portrettert har heller noensinne klaget på verkene i ettertid.

- Det er viktig at det er mye tillit involvert. Jeg må like dem, men de må også like meg. For å få til et fint portrett må de åpne seg. Jeg vil ikke fotografere en klisje, jeg vil fange selve essensen av de jeg fotograferer. Jeg må virkelig se dem, og da må det bli en forståelse mellom oss. Det handler om dynamikken, det er den portretterte og jeg som sammen skaper verket.

To videoer inkluderes i utstillingen, «Ruth Drawing Picasso», og den nyeste, «Marianna (The Fairy Doll)». Dijkstra har tidligere uttalt at det å jobbe med video betyr å skape noens portrett på en annen måte, hvor det bevegelige bildet tillater henne å komme enda nærmere.

- Jeg trenger alltid en god grunn til hvorfor det skal være video, og ikke fotografi. Ideen om hva du vil oppnå må være klarere. Med Marianna var det klart med det samme. Jeg jobbet allerede med nasjonalballetten i Amsterdam hvor jeg ville filme en jente som øvet. Jeg ønsket å vise hennes konsentrasjon, og så når hun får instruksjoner, vise henne utenfor konsentrasjonen.

Vil ikke vise feil

Dijkstra hadde lenge forsøkt å få til dette.

- Men ballettdanserne der er så profesjonelle, de vil ikke vise frem sine feil. Jeg ønsker ikke å sette noen i et dårlig lys, men jeg søker alltid kontraster og vil vise ulike følelser.

Derfor kom invitasjonen fra Manifesta i 2014 som en gave.

- De inviterte meg til å lage et nytt arbeid for dem, og jeg tenkte umiddelbart at jeg kunne gjøre noe med ballett.

Vis a vis Manifestas kontor i St Petersburg lå det tilfeldigvis en ballettskole for unge, og her fant hun Marianna. I filmen smiler den tiårige russiske jenta seg tappert gjennom øvelsene på en audition til det prestisjetunge balletakademiet Vaganova. Vi hører bare lyden av en lærers stemme i bakgrunnen.

- Hun var helt fantastisk å jobbe med. Rommet var lite, og jeg hadde med mange folk, samt Mariannas mor og trener. Hun klarte likevel å konsentrere seg om det hun gjorde.

All den tid unge fotografer forsøker å finne opp det nye fotografiet, kan de kun bli inspirert av Dijkstra.

Hennes arbeid har vært beundringsverdig konsistent igjennom hele hennes karriere, hun holder fast på det hun er nysgjerrig på: barn, ungdommer og unge voksne.

Ifølge juryens uttalelse er Dijkstra en av de mest betydningsfulle samtidige kunstnere som arbeider med fotografisk portrett.

Juryleder Duncan Forbes mener hennes verk er viktige fordi de «i en tid hvor portrettbildene oppløses i en økonomi av narsissisme og fraktal berømmelse påminner om det fotografiske portrettets uendelige potensiale.»

- De jeg fotograferer vet veldig godt hvordan de ser ut i motsetning til folk på August Sanders tid som ikke ante hvordan de så ut. Men i bunn og grunn er det ingen som vet helt eksakt hvordan de ender opp på bildet. De kan ikke kontrollere alt i ansiktet sitt.

Ingen selfie

Dijkstra tror ikke at selfie-kulturen egentlig påvirker arbeidet hennes, når folk ser kameraet hun har med skjønner de at dette kan ta tid, og mister noe av det selvbevisste.

- Jeg trenger den tiden til å bygge opp tillit mellom oss.

Hun bruker et storformat-kamera, med negativer like store som et postkort så absolutt alle detaljer kommer med. Hun mener dette gjør at fotografiet blir mer realistisk enn virkeligheten.

- Det er alltid et helt spesielt øyeblikk jeg er ute etter, som er ulikt fra det som kom like før og det som kommer rett etter. En maler kan jo jobbe lenge på sitt maleri, for en fotograf må alt komme sammen samtidig. Og du må skjønne når det øyeblikket er der. Det er alltid forskjellig, og det er nettopp det jeg liker.

Fotografiet forblir på den måten alltid interessant for Dijkstra.

- Jeg tar aldri det samme bildet hver gang.