Sommerboka i Dagbladet: Toril Brekkes «Dement diamant»

- Hun holdt på å tenne på huset

Toril Brekkes kamp for offentlig hjelp til sin demente mor har inspirert hennes nye roman.

NY ROMAN: Forfatter Toril Brekke hjemme i Waldemars Hage i Oslo. Seinere i sommer kommer romanen «Dement diamant». Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
NY ROMAN: Forfatter Toril Brekke hjemme i Waldemars Hage i Oslo. Seinere i sommer kommer romanen «Dement diamant». Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Å merke at noe ikke helt stemmer med sine nærmeste kan være ubehagelig. Om det ignoreres kan det bli enda verre. Da Toril Brekkes mor begynte å vise tegn på tidlig demens ville ikke forfatteren se realiteten i øynene.

- Man vil ikke at det skal være sant, så man dekker over det. Begge parter dekker over, både den begynnende demente og den pårørende.

Sommerboka i Dagbladet

Hver uke i juli publiserer vi et utdrag fra en av høstens mest imøtesette bøker, samt et intervju med forfatteren. Les utdraget fra Toril Brekkes kommende roman, «Dement diamant», lenger nede i saken.

Tidligere:

Jan Grue, «Hvis jeg faller»

Senere i sommer:

Trude Teige, «Morfar pustet med havet»

Herbjørg Wassmo, «Mitt menneske»

Da moren ikke klarte dagligdagse gjøremål som å rydde, gjorde datteren det. Gjerne bak ryggen hennes. Brekke og moren har lenge hatt et nært forhold og hjulpet hverandre. Men nå hadde de to byttet roller, og moren blitt barnet. I forfatterens nye bok, «Dement diamant», møter vi nettopp en datter og en mor som står hverandre svært nær.

Dramatisk brann

Da moren i boka får demens, må datteren kjempe en hard kamp for at moren skal få omsorgen hun trenger fra det offentlige. Den kampen er basert på Brekkes egne erfaringer.

Det måtte dramatikk til før forfatteren endelig godtok at moren virkelig var syk. En dag hadde moren satt i gang en bråtebrann, men flammene hadde kommet helt ut av kontroll.

- Hun holdt på å tenne på huset, og skjønte ikke selv hvor farlig det var. Flammene farte over tomten, tar bringebærene og begynner å klatre mot huset. Mamma bare nynnet fornøyd og svinset rundt med en grankvist jeg hadde utstyrt henne med for å bekjempe ilden, som om hun deltok i et vakkert teater. Etter dette var det umulig å dekke over lenger.

DRAMATIKK: Først da moren til Brekke mistet kontrollen over en brann begynte forfatteren å innse hvor alvorlig det var. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
DRAMATIKK: Først da moren til Brekke mistet kontrollen over en brann begynte forfatteren å innse hvor alvorlig det var. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer

På gråten

At Brekke dekket over symptomene på morens demens, gjorde det også lettere for henne å lyve for seg selv. Og andre. Det fikk alvorlige konsekvenser da et team fra bydelen skulle vurdere hennes behov for hjelp. Teamet spurte hvordan hun greide seg i hverdagen, og moren snakket lett og greit om hvordan man ordner seg med innkjøp og rengjøring og matlaging. Det var bare det at hun ikke snakket om nåtiden, hun beskrev hvordan hun hadde gjort det før.

- Teamet forholder seg bare til mamma, mens jeg sitter bak henne og rister på hodet når hun forteller ting som ikke stemmer. Jeg blir nesten på gråten.

Sjokkbeskjed

Mens de ventet på svar om moren kan få sykehjemsplass, fikk moren til Brekke en lekkasje og flyttet inn hos forfatteren. Først da skjønte forfatteren hvor langt sykdommen virkelig var kommet.

- Hun ante ikke hvor hun var. Hun sto opp om natta, gikk ut i oppgangen, gikk helt ut av huset, lette etter noen som skulle hente noe. Hente hva da? Det husket hun ikke.

Å se moren bli dårligere og dårligere gjorde at Brekke nesten ikke sov på et halvt år.

Så kom sjokket: Moren fikk avslag på sykehjemsplass med begrunnelse i alt hun hadde sagt opp under hjemmebesøket. Brekke var rystet.

- En fra teamet hadde hvisket til meg før de gikk at jeg måtte bli vergen hennes før de kunne høre på deg. Kunne det stemme? Jeg visste ikke. Jeg prøvde å spørre Fylkesmannen, der de stelte med vergemål, men der tok de aldri telefonen.

Moren fortsatte å bo hos forfatteren. Å passe på moren sin ble etterhvert til en fulltidsjobb som gikk kraftig ut over helsen. Fordi Brekke var så trøtt og engstelig, fikk hun heller ikke jobbet noe.

- Jeg var så sliten at jeg kollapset fullstendig. Kroppen min var helt stivnet, og jeg kunne ikke heve hendene. Jeg var som en tinnsoldat.

Etter en lang kamp mot det brekke opplevde som dels udugelig og dels fiendtlig byråkrati i bydelen, fikk Brekkes mor endelig plass på sykehjem. Der er hun ennå, og har det rimelig bra. Mye på grunn av det forfatteren beskriver som «flotte ansatte». Men episoden har satt sine spor.

- Er du redd for å bli gammel i Norge selv?

- Om jeg er i ferd med å miste vettet, må jeg vel skaffe meg en heroinsprøyte. Jeg har ikke tenkt å bli dement.

- Hva bør flere vite om demens?

- Den kommer snikende. Den som får det, er flink til å dekke over. Det er så skambelagt. Man skjems over å være så glemsk og forvirret. Og man blir så engstelig. Det har kanskje vært det verste underveis, å oppleve den tidvise angsten til mamma.

Utdrag fra «Dement diamant»

Da jeg var liten, var mamma en stor dame. Nå er det jeg som er stor, mens mamma er blitt liten som et barn.

Nå er hun blass, i håret, i huden, i øynene, som støv, som grå jord, som aske. Den gangen gnistret hun av farger og jubel og temperament. Jeg ser henne for meg i gule, røde, grønne vide skjørt; hun har håret hengende løst og langt nedover ryggen i motsetning til nabomødrene som har korte frisyrer. Og jeg ser henne foran staffeliet, i den hvite malerfrakken full av fargeflekker, med paletten i den ene hånden og penselen i den andre.

Vi har stått hverandre nær. Svært nær. Hele veien.

Jeg har alltid visst at jeg kunne snakke med deg om alt mulig, sa mamma hver gang jeg fylte runde år og hun holdt tale; en tale som ble avsluttet med at hun spilte «Piken med linhåret» på piano, inntil hun ikke greide det lenger. Claude Debussy. Jeg var kanskje femti sist hun prøvde; jeg hadde leid den gamle rådssalen i Rådhusgata 7, der Forfatterforeningen holdt til den gangen. Vi syntes begge det var leit at hun måtte gi opp midtveis i pianostykket. Likevel lo vi; hun og jeg har alltid vært gode til å le sammen.

Jeg har alltid visst at jeg kan snakke med deg om alt mulig.

Og vi kan se for oss en scene fra en togkupé. En mor og en datter sitter inntil hverandre i den monotone bevegelsen gjennom mørket. Det lukter sot og jern. Kanskje har hun solgt et maleri, moren, for å få råd til turen, kanskje et lite bilde av Smestaddammen med ender og høye siv. Men det ga ikke nok til sovevogn. Nå fraktes de gjennom natta mellom Oslo og København, senere skal de videre gjennom Europa til Genève, der morens søster bor.

De er alene i kupeen, og moren snakker gjennom timene. Snakker til barnet, om mannen som er i Uppsala; hva skulle han der? Han skulle gjøre ferdig et studium i kunsthistorie, noe han begynte på under krigen da han var flyktning i Sverige. Det var faren hans som hadde sendt ham; du må bli ferdig gutt, du må ha noen papirer, ingen klarer seg uten eksamener om man vil noe. Og billedkunstneren skjenner, ikke på mannen i Uppsala, men på svigerfaren, hun er rasende på denne presten som har brutt seg inn i livet hennes, som behandler mannen hennes som en liten sønn, en gutt som må bringes på rett kjøl, opp på en plattform av formell kunnskap.

Jeg lyttet. Jeg nikket. Jeg klappet henne på den ene hånden. Jeg husker naturligvis ikke dette, men hun har fortalt det.

Jeg var halvannet år den gangen.

Og jeg har bestandig visst at vi måtte passe på hverandre. Som når hun kastet noe etter faren min. En halv brunost. En aurlandssko. Lo han? Han gikk. Opp trappa til diktene sine. Jeg var igjen og klappet mamma på hånden.

Hun kastet aldri noe etter meg.

Den gangen forsto jeg ikke hva det handlet om, hva han hadde gjort som fortjente disse utbruddene, ropene hennes, tingene som traff veggen og ikke mannen, siden han alltid greide å dukke eller sprette til siden.

Sjalusi, antar jeg nå, senere, blikkene hans mot andre kvinner på Theatercaféen, kanskje duften av fremmed parfyme i klærne hans om han hadde vært på byen alene, mens hun passet barnet, meg.

Jeg kan ikke huske at hun sa stygge ting om pappa når vi var alene, ingenting om andre kvinner, om fremmede lukter, men hun fant blikket mitt, da jeg var tre, da jeg var fem og seks, og gjennom blikket snakket hun, eller bandt meg til seg. Det var ikke fysisk vondt. Det var bare slik det var, at hun trengte meg. Og jeg trøstet, nærmest bare ved å være til.

Mange år senere reddet hun livet mitt. Vi var på sommerferie i den italienske byen Grado, vi var en storfamilie på tur, mamma, mine sønner og jeg, samt Jon, min andre ektemann, og foreldrene hans. Det var under VM i fotball; guttene så kampene på en lokal kneipe, hele den lille byen var i ekstase når det italienske laget hadde vunnet en kamp, det ble tutet med bilhorn, danset i gatene og hoiet.

Grado hadde en fin strand innerst i en bukt. Jeg var storrøyker på den tiden, og lungene var deretter, slakke og slitne. Og en dag da vi var ute og svømte, slo været plutselig om. Himmelen ble truende mørk og vinden snudde, og strømmen; plutselig ble vi trukket utover. Ungene var et stykke innenfor mamma og meg, de la på svøm og kom seg i trygghet. Min ektemann og foreldrene hans satt i hver sin gule strandstol og leste; Jon holdt seg helst på land, mest på grunn av øynene, han var avhengig av sterke briller.

Og jeg kjempet mot strømmen. Jeg måtte komme innenfor den ene siden i buktas U; greide jeg det, var jeg reddet. Men kreftene i vinden og strømmen trakk meg motsatt vei, og jeg var så sliten, så fryktelig sliten, og til sist orket jeg ikke mer, jeg maktet ikke annet enn å legge meg på ryggen og hive ukontrollert etter pusten. Mamma så det. Mamma skjønte hvordan jeg hadde det og svømte utover igjen. Hun fanget meg i et fast grep med den ene armen om brystet mitt, med den andre svømte hun, med den andre armen og begge bena og resten av kroppen kjempet hun seg innover, med en vilje av stål, av råjern, av morskraft.

Slik har det vært mellom mamma og meg, vi har båret hverandre frem, når det trengtes.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer