Filmanmeldelse: Joachim Triers «Verdens verste menneske»

Hun imponerer stort

Joachim Trier har laget et nytt og lekent kjærlighetsbrev til Oslo, som viser hvor vanskelig det kan være å finne seg selv gjennom andres blikk.

UTROSKAP? Julie (Renate Reinsve) kræsjer en bryllupsfest og flørter med Eivind (Herbert Nordrum), selv om hun egentlig er sammen med Aksel (Anders Danielsen Lie). Foto: SF STUDIOS / OSLO PICTURES
UTROSKAP? Julie (Renate Reinsve) kræsjer en bryllupsfest og flørter med Eivind (Herbert Nordrum), selv om hun egentlig er sammen med Aksel (Anders Danielsen Lie). Foto: SF STUDIOS / OSLO PICTURES Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Verdens verste menneske»

No. drama

Regi: Joachim Trier
Skuespillere: Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, Herberg Nordrum, Hans Olav Brenner m.fl.
Premieredato: 15. oktober 2021
Aldersgrense: Ennå ikke satt

Se alle anmeldelser

Det høres ut som tittelen på en nokså streit romantisk komedie, men når Joachim Trier har regi, forventer vi noe litt annet. Det får vi også.

«Verdens verste menneske» kommer ikke på norske kinoer før i oktober, men i går hadde den verdenspremiere på filmfestivalen i Cannes, der den deltar i konkurranseprogrammet.

I forrige uke ble den vist i en uvanlig folksom kinosal med norske anmeldere, alle underlagt streng sperrefrist, som for å understreke begivenheten. Filmen er den tredje og siste i rekka av Triers Oslo-baserte spillefilmer, som startet med brakdebuten «Reprise» i 2006 og fortsatte med genierklærte «Oslo 31. august» i 2011.

Eskil Vogt har vært med på manussida på alle tre, og flere skuespillere går også igjen. Først og fremst Anders Danielsen Lie, som hadde hovedrollen i begge de to første, men som denne gangen inntar birollen som den eldre kjæresten til hovedpersonen Julie (Renate Reinsve).

Mulighetenes forbannelse

Hun nærmer seg 30, står på terskelen til det etablerte voksenlivet, men kvier seg. Etter å ha byttet studier to ganger, fra medisin til psykologi til fotografi, jobber hun i bokhandel og har ennå ikke funnet ut hvor hun vil i livet. «Hva venter du på, sånn helt konkret?» spør Aksel (Danielsen Lie), som ønsker seg barn. «Jeg vet vel ikke!» roper hun, med desperasjonen til et menneske som har fått alle muligheter i fanget, og grepet dem, uten å vite hva hun egentlig skal gjøre med dem.

Aksel er over ti år eldre, og såpass etablert tegneserieskaper at han har lanseringsfest på Ekebergrestauranten. Filmen åpner med et frampek til denne eventet, med et bilde av en elegant antrukket Julie røykende på terrassen, med en av Oslos beste utsikter i bakgrunnen. Et klassisk hovedrollemotiv, men når vi kommer tilbake til scenen litt uti filmen, skjønner vi at hun egentlig føler seg i periferien. Både på festen og i sitt eget liv.

Hun forlater festen og vandrer gatelangs i vakkert sommerkveldslys, inntil hun krasjer en bryllupsfest, der hun møter og flørter heftig med unge Eivind (Herbert Nordrum).

De andres blikk

En naturlig innvending mot alle filmene til Trier er at de skildrer et nokså smalt miljø med tydelige referanser, som først og fremst treffer privilegerte mennesker fra Oslos øvre middelklasse. Den typen som har vokst opp med velfylte bokhyller og samtaler om Freud over middagsbordet. Hvor fælt kan de egentlig ha det, liksom?

Samtidig er det nettopp denne gruppa vi ler aller mest av i denne filmen, som kanskje er den lyseste og morsomste Trier har laget så langt. Et komisk høydepunkt er når Aksel må på Dagsnytt18 for å forsvare seg mot anklager om kjønnsdiskriminerende tegneseriestriper. Eller montasjen der kjæresten til Eivind oppdager sine samiske røtter og ender som miljøfreak og yogaposør.

Her er tolkningsrommet stort, men foruten den åpenbare identitetstematikken (hvordan velge hva du skal bli når du kan bli hva du vil?), handler mye om posering og selvframstilling. At Julie bryr seg om hvordan andre ser henne, får vi mange hint om. Men hvor lett er det å styre andres blikk, når du ikke selv vet hvem du er? Og kan du finne ut hvem du er, hvis du er mest opptatt av å se deg selv utenfra? Det er en utfordring som går igjen i flere scener, og som gjelder flere enn henne. Alt formidles naturlig og gjenkjennelig, av trygge og solide skuespillere. Reinsve imponerer stort.

Lek med klisjeer

Flere til dels uortodokse regigrep bygger opp under tematikken. Ett er fortellerstemmen som av og til overdøver dialogen med til dels unødvendige kommentarer, slik at vi får et slags utenfrablikk på situasjonen samtidig. Er det Julies tanker vi hører, det vil si slik hun tenker at hun framstår, når fortelleren leverer klisjeer à la «hun sa at det ikke var han, men henne»? I en annen sekvens fryser bildet av alle rundt henne, slik at de blir kulisser og hun den romantiske heltinnen på jakt etter helten.

Leken med slike klisjeer vitner om selvtillit og gir filmen et humoristisk metaplan. Samtidig speiler den på et vis sine egne rollefigurer: De vil så gjerne fri seg fra den etablerte og konforme tilværelsen, som de egentlig nyter svært godt av. Denne på alle vis svært ambisiøse filmen benytter seg, på samme vis, av flere av de samme kjente grepene som får strømlinjeformede romantiske komedier til å fungere.

Det fungerer særdeles godt her også.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer