Minken Fosheim (1956-2018):

Hun inviterte alle barn inn i kulturelle rom

Minken Fosheim skapte barndomsminner for flere generasjoner.

Kommentar

Hva var det Minken Fosheim holdt på med da akkurat du var barn?

Sjansen er stor for at du husker det. Da jeg selv var liten satt jeg foran tv-en mens det balsambløte mannskoret sang goood boook, og så var Minken der, tindrende pedagogisk, og leste fra en aktuell bok, langsomt og tydelig og med urokkelig overbevisning om at alle fortjente å bli inkludert i en boklig verden, og ta til seg en fortelling der bildene var noe de selv laget for sitt indre blikk. Fosheim var rett person for datidens NRK, som så et som en av sine kjerneoppgaver å gjøre den oppvoksende slekt til gagns mennesker.

Hun skulle fortsette med slike prosjekter i andre medier. Som barnebokforfatter skrev hun om klassiske komponister, et tema som mange ellers kunne komme til å se på som snirklete og voksent, i tro på at også dette var en verden barn fortjente å ta del i, og at historien om komponistenes liv ville føre musikken deres nærmere. Den første, «Eventyret om Mozart» fra 1996, var en stor suksess, også fordi det var en av disse bøkene som tanter og onkler med gullende samvittighet kunne gi i julegave, vel vitende om at de ga bort underholdning og dannelse i samme flate pakke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den ble fulgt av «Eventyret om Beethoven», «Eventyret om Grieg», «Eventyret om Tsjakovskij», «Eventyret om Vivaldi», «Eventyret om Ole Bull» og «Eventyret om Bach» fulgte, akkompagnert av cd’ene som innbrakte henne fire Spellemannsnominasjoner.

Som grunnlegger av Minkens barne- og ungdomsteater var hun opptatt av å skape et sted der det ikke var konkurranse eller karaktersetting, men der barn fra mange steder i Oslo og med ulik bakgrunn skulle kunne prøve ut fantasien sin og evnene sine. Hele tiden inviterte hun barn inn i forskjellige kreative rom. De som soknet til disse leirbålene var kanskje særlig de som ikke fant sjelefrendene sine på fotballbanen eller skiløypa, men ingen var utestengt.

Å påpeke dette er ikke til forkleinelse for skuespilleren Fosheim, som spilte i Ibsen-dramaer og «Karl & Co» og var alvorlig, men ujålete, på begge stedene. Men den som ser seg bakover, etter å ha hørt den overraskende nyheten om at Fosheim var død av sykdom i en alder av 62, vil kanskje først og fremst bli slått av det standhaftige dannelsesprosjektet hennes, som strakte seg over flere tiår og ble gjennomført med stor idealisme og varme.

Noen barn vokser opp med foreldre som dypper dem i høykultur fra de er små, andre hos mødre og fedre som ikke har akkurat slike kunnskaper å gi videre. For at kulturen og kulturhistorien skal kunne være for alle barn, må det stå noen portnersker som Fosheim i døra, som kan be inn og legge til rette slik at det ikke er et hus som føles som et fremmed sted.

Selv var hun opptatt av å holde medlemsprisen for barneteatret lav, slik at så mange som mulig skulle kunne være med. Innsatsen Fosheim gjorde overfor flere generasjoner av barn er grunnen til at så mange i går kunne høre at Minken Fosheim hadde gått bort og umiddelbart knytte nyheten til et minne, fra en gang de var mindre enn de er nå.