Hun jakter på manien

Forfatteren Helen De Witt (43) har fått sin nesten 500 sider lange debutroman «Den siste samuraien» oversatt til 13 språk. Inspirasjon til romanen fant hun hos Tolkien.

På en måte er det betryggende at forfatteren Helen DeWitt da hun selv var en bokorm på seks år, leste bøker om Frøken Detektiv og «Alice i eventyrland». Femåringen Ludo, som hun skriver om i suksessromanen «Den siste samuraien», sitter i barnevogna med ordbok og leser den greske originalutgaven av «Odysseen».

Seinere ble Helen DeWitt opptatt av sciencefictionforfattere som Robert Henlein og Philip K. Dick og ikke minst Tolkien.

- Han pirret meg med sine oppkonstruerte språk. Kanskje er det han som har inspirert meg til å skrive en roman full av fremmede alfabeter, sier Helen DeWitt; en munter, blek og blond dame som har fått sin nesten 500 sider lange debutroman oversatt til 13 språk, blant dem norsk.

Pirret av språk

Som barn og ung bodde DeWitt i land som Mexico, Brasil, Colombia og Ecuador (faren var i utenrikstjenesten), der hun levde et isolert og beskyttet liv. Det meste var kjedelig, men ikke bøkene. Eller fremmede språk, som hun kastet seg over i tur og orden. Da hun hadde lært seg fransk og spansk, sto latin, gresk, hebraisk, arabisk og etter hvert japansk for døra.

- Jo mer unyttige, jo bedre, sier hun. - Jeg hatet alt som var relevant og nyttig og søkte det motsatte. I «Den siste samuraien» forsøker jeg å gi det videre. Kanskje en og annen leser blir smittet av min begeistring over disse døde språkene, gresk for eksempel, som er sprengfullt av intellektuell energi.

Avhopper

Etter at hun giftet seg, har DeWitt konvertert til jødedommen og er blitt britisk statsborger. Hun studerte i Oxford etter å ha droppet ut fra det kjente amerikanske Smith-colleget («Jeg hatet det!»). Etter ni år ved Oxford hoppet hun av derfra også.

- Jeg ville bli forfatter for å få en større skapende frihet.

DeWitt byttet ut lesesalen med jobber som blant annet ekspeditrise i en smultringkiosk og sekretær for et ordbokprosjekt, mens hun skrev og skrev på fritida. Hun påstår at hun har påbegynt minst 50 romaner («Jeg elsker å begynne på bøker. Det er så optimistisk og friskt. Makeløst!»). Men hun fikk ikke respons på ideene sine hos noen forleggere. Selv følte hun at de beste prosjektene var så innfløkte at de var vanskelige å selge.

- Jeg tenkte at jeg ville skrive en lettfattelig og likefram bok som liksom skulle brøyte veien for de andre ideene, forteller hun. - Men prosjektet vokste. Etter nesten fire år lå «Den siste samuraien» på bordet. Den var nærmest umulig å selge inntil et forlag i New York sa ja høsten 1999.

Pokerspill

Hva blir det neste? Ryktene sier at DeWitt jobber med en fortelling om poker.

- Jeg elsker spill og strategier. Og flukt. Besettelser på alle nivåer. «Den siste samuraien» handler mye om hva som får folk til å gå fullstendig opp i et eller annet. Pokerspill byr på en rekke fargerike miljøer, dessuten på gamblerens spesielle psykologi, spenningen mellom sjansespill og sannsynlighetsberegning.

- Og kanskje action? Slik som i filmen «De syv samuraier», som forandrer livet til lille Ludo?

- Nettopp, et eksempel på at det er umulig å beregne hvilken effekt et kunstverk kan ha på et menneske. Jeg ble heltent på Japan gjennom bøkene til Haruki Murakami og filmene til Akira Kurosawa. I boka trykker jeg noe av dialogen med japanske skrifttegn. Jeg kan forsikre at det har vært en tung jobb å få diverse settere til å forstå viktigheten av at fremmede skrifttegn både er autentiske og korrekte. Lesere som eventuelt irriterer seg over disse sidene av boka, bør ha i bakhodet at jeg har brukt omtrent et halvt år av mitt liv til å mase på vrange typografer. Det gjør man ikke frivillig!