Hun kan bli en av våre mest sentrale samtidsforfattere

Suverent håndverk fra Helga Flatland.

TRILOGI: Helga Flatland avslutter sin kritikerroste trilogi.
Foto:  Siv Johanne Seglem / Dagbladet
TRILOGI: Helga Flatland avslutter sin kritikerroste trilogi. Foto: Siv Johanne Seglem / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: «Det finnes ingen helhet» er tredje og siste bok i Helga Flatlands trilogi om en Telemarksbygd som mister tre unge gutter i krigen i Afghanistan. Den dekkende tittelen er eksistensiell, og den viser at livet selv ikke gir noen helhet.

Men den kommenterer også siste bok, som ikke er den oppsummeringen eller avrundingen vi kanskje ventet på.

En bok som i likhet med de to foregående gir en imponerende innsikt i hverdagsmenneskers liv, gjennom et nydelig skrivehåndverk fra en debutant. Men en bok som også er preget av en viss materialtretthet.

Tre motiver
«Var det verdt det?» heter det i en kronikk i Aftenposten fem etter år at Kristian, Tarjei og Trygve ble drept av en bilbombe i Afghanistan i 2007. En av bokas fortellere gir et overraskende svar på det. Da har vi lest oss gjennom tre bøker som gir en nesten klaustrofobisk innsikt i følgene av de tre guttenes død. I «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» (2010), får vi vite bakgrunnen for hvorfor de tre dro ut i krigen: Kristian av eventyrlyst, Tarjei fordi han flyktet fra farens krav om at han mot sin vilje skulle overta gården. Trygve fordi han var forelsket i nabogutten Vegard. 

«Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» (2011) handler om de etterlattes sorg. Om Vegard som skammer seg dypt over sin kjærlighet til Trygve. Og om Tarjeis søster Julie som overtar gården sammen med vestkantgutten Mats. Om faren Hallvard som blir sittende apatisk i fjøset, inntil kyrne dør av vanskjøtsel og han sendes på psykiatrisk. Om moren Karin som like apatisk sitter ved kjøkkenbordet og drikker hvitvin skjult i en kaffekopp. Begge to martret av sorg og skyld. 

Dissekerende innsikt
Denne siste boka dekker tiden fra 2009 og tre år framover. Den handler om hvordan komme seg ut av sorgen. Her er er bygdas lege Ragnhild sentral. En enslig og middelaldrende kvinne, som aldri kom seg bort fra bygda da turnusen hennes var over. Ulykken fylte paradoksalt nok hennes liv med mening, fordi bygdefolket trengte henne. Da sorgen etter hvert slipper grepet om bygdefolket, glipper også Ragnhilds grep over sitt eget liv.

Noe av det mest imponerende med denne trilogien er Flatlands dissekerende innsikt i menneskers indre liv, og hennes enkle og glassklare stil — som for øvrig veksler mellom bokmål og nynorsk

Som da Ragnhild reflekterer over sitt vennskap med sorgtunge Karin, og lettelsen over «å være sammen med en som tok så mye plass at jeg slapp å finne plass til meg selv». Eller da hun forsvarer seg overfor forloveden som engang forlot henne fordi hun virket så kald: «Jeg har jo egne følelser, jeg har mange, jeg vil jo bare ha noen å bruke dem på.» 

Tilfeldig struktur
I likhet med de foregående bøkene, har også denne fire ulike fortellerstemmer som liksom sirkler inn sorgen. Noe a la Carl Frode Tillers kvartett «Innsirkling».

Hun kan bli en av våre mest sentrale samtidsforfattere

Men der Tiller har en systematikk i de ulike fortellerstemmene, som liksom skal sirkle inn en person, virker strukturen i Flatlands trilogi langt mer tilfeldig.

Kristian hører vi for eksempel lite om, mens i denne tredje boka får Bjørn en fortellerstemme. Han var med de tre til Afghanistan, men overlevde fordi han lå syk den dagen. Nå ligger han hjemme like apatisk som resten av personene, inntil også han vekkes av dvalen og får seg et liv. Fortellingen er god den, men blir stående litt på siden.

Kanskje var det planlagt, kanskje ble det bare sånn, men etter tre bøker er det Tarjeis familie som blir trilogiens hovedpersoner. De er da også eksemplariske for tematikken; forholdet mellom bygd og by, mellom bondsk taushet og byens larmende snakk, mellom bygdas klaustrofobiske trygghet og byens frigjørende fremmedgjorthet.

Fysisk vond lesning
Tarjeis mor Karin har den mest sentrale rollen; den glade byjenta som forelsket seg i en odelsgutt og nærmest ble kvalt på bygda. Hun hadde en fortellerstemme i første bok, og har det også i denne siste. To år etter Tarjeis død, sitter hun fremdeles helt apatisk og pimper hvitvin. Inntil hun tvinger seg selv til å dra på et jobbseminar. Der skjer det noe som gjør at hun våkner.

Også ektemannen Hallvard forteller — den tause bygdekaren som prøvde å lage staut bonde av sin følsomme sønn. Ekteparet sliter begge med skyldfølelse overfor Tarjei, og det gjør nesten fysisk vondt å lese hvor umulig det er for de to å nå frem til hverandre.

Monoton insistering
En svakhet med «Det finnes ingen helhet» er at både stil og tema etter tre bøker preges av en viss monotoni. På den annen side er Flatlands insisterende og dissekerende dypdykk i disse hverdagslivene bokas styrke.

Skildringen av den lammende sorgen i alminnelige menneskers liv. Det skal vise seg at «folk klarer seg», som det heter i boka. Selv om Flatland har lagt inn et ekstra driv i handlingen, en brun konvolutt med et budskap Ragnhild frykter. 

I et debutverk så imponerende at unge Helga Flatland spås en fremtid som en av våre mest sentrale samtidsforfattere.