KOMMENTAR: Joachim Triers «Verdens verste menneske» er blitt uforbeholdent hyllet i inn- og utland. Besøkstallene nærmer seg nivået til James Bond, hovedrolleinnehaver Renate Reinsve stakk av med pris i Cannes, og filmen er nå årets norske Oscar-kandidat. Forventningene mine var deretter da jeg spent satte meg ned i en fullsatt kinosal. Kanskje var de urettferdig høye, for to timer seinere slo skuffelsen innover meg: Er dette virkelig filmen som tar verden med storm?

På sitt beste er den skikkelig bra, «Annie Hall»-bra, med et eklektisk lydspor, gode skuespillere og nydelig kinematografi. Men hver gang den dro slappe jokes, og mesket seg i karikert tidsånd, fikk jeg lyst til å begrave hodet i det fremre kinosetet. Det som likevel volder meg mest hodebry, er hovedrollen. Bak de vakre Oslo-bildene, lekker Julie som en sil.

Julie (Renate Reinsve) er ikke hovedkarakter i sin egen film. Hun sier det jo selv: Hun er en «birolle i sitt eget liv». Hun er over snittet pen og ekstrovert, men har ingen venner, bare anekdotiske interesser, og avslutter prestisjefylte studieløp med skuldertrekk. Hun er en nidkjær pugger, men ufokusert. Hun skriver «intellektuelle» tekster (om å suge pikk), er sjelevenn med en intellektuell, men klarer ikke å bite fra seg når han kaster enkle psykologiske analyser etter henne. Hun er et geni som kommer til kort. Hun tas ikke på alvor av manusforfatterne; hennes sprikende motivasjoner blir dekket over av et ønske om å dyrke uutgrunnelig ambivalens. Julie er alt og ingenting. Som kvinne i 20-åra vil jeg relatere til henne, men hun kjeder meg voldsomt.