FØRSTEDAMEN: Lise Fjeldstad (73) har stått på scenen hele livet. På jobben traff hun også sitt livs kjærlighet, ektemannen Per Sunderland som døde i sommer.


Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FØRSTEDAMEN: Lise Fjeldstad (73) har stått på scenen hele livet. På jobben traff hun også sitt livs kjærlighet, ektemannen Per Sunderland som døde i sommer. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hun krøp opp til ham i senga, holdt rundt ham, snakket til ham. Kvart på tolv sluttet han å puste.

Lise Fjeldstad (73) skal feire sin første jul uten sin store kjærlighet, Per.

(Dagbladet): - Jeg savner så mye. Jeg savner en hånd. Per trakk alltid ned nattkjolen min over armen for at jeg ikke skulle bli kald om natta. Sånne små ting, at han sa «håret ditt er altfor tjukt bak, det står rett opp». Jeg savner at han var opptatt av meg.

Lise Fjeldstad er norsk teaters førstedame. 73 år gammel. Fremdeles vakker. Rak i ryggen og på høye hæler har hun vist vei gjennom stuene, forbi kunsten på veggene, over de myke teppene og inn på kjøkkenet.

Hun har servert kaffe og kjøpekaker på rød juleduk. Hun har pludret, ledd og vært oppmerksom vertinne.

- Det skal jo være så fint i dag, at jeg tør nesten ikke å invitere noen på besøk. Nei, da gjør jeg heller som Wenche Foss sa, «ta med deg det peneste fatet du har og gå til Fjelberg i Bygdøy Allé. De legger det opp for deg og så er det bare å sette det rett på bordet». Det har hjulpet meg mye.

Nå sitter hun som hun pleier i stolen ved vinduet. Men Pers stol er tom.

Ektemannen gjennom 33 år, skuespilleren Per Sunderland døde natt til 4. juni i sommer. Det var en klar juninatt. Vinduet var åpent. Hun krøp opp til ham i senga, holdt rundt ham, snakket til ham. Kvart på tolv sluttet han å puste.

- Jeg er veldig glad for at det var oss to, at jeg fikk lov til å følge ham så langt jeg kunne. Jeg tror aldri at vi har vært nærmere hverandre enn vi var akkurat da, sier hun.

Det har fremdeles ikke gått helt opp for henne. Om morgenen, når barna skrålende ankommer barnehagen i nabohuset, hender det at hun bare vil fortsette å ligge der, trygt pakket inn under dyna. Morgenen var deres tid. Hver dag sto Per opp, gikk ned på kjøkkenet, laget kaffe og brødskiver med gulost og hentet avisa. Så serverte han henne på senga.

- Om vi hadde vært uvenner som gærne kvelden i forveien, eller vært ute på premierefest og kommet sent hjem. Uansett sto han alltid opp og laget frokost til meg. De siste årene var det jeg som tok over. Nå rusler jeg ned og lager meg en kopp te eller kaffe, og så spiser jeg alene på sengen.

Lise Fjeldstad lener seg helt tilbake i stolen.

-Jeg skjønner det ikke, men jeg tror ikke at jeg skal mase med å skjønne det. Jeg har arbeidet et helt liv som skuespiller med å prøve å forstå hva livet er. Og jeg forstår det ikke. Jeg har ikke funnet noen svar.

Det måtte bare bli sånn. To ganger i livet har Lise Fjeldstad vært helt sikker på hvilken vei hun skulle gå. Helt inn i ryggmargen har hun kjent at det ikke finnes noe alternativ.

Først valgte hun teateret. Hun var 14 år gammel og fikk være med sin far, dirigenten og kapellmesteren, på jobb. I mørket fra salen hørte hun Kirsten Flagstad framføre «Didos klage» av Henry Purcell. Om kvelden fant hun fram en blyant, og med tynn løkkeskrift skrev hun på tapetet over senga. Skuespillerinne, sto det. Hun sa det ikke til noen. På skolen satt hun i hjørnet og brant etter å lese høyt da klassen fordypet seg i «Et dukkehjem». Ingen spurte henne. Først da hun gråtende kom hjem etter første opptaksprøve på Teaterhøyskolen, fikk familien vite om drømmen. På tredje forsøk kom hun inn. Siden har hun spilt de store rollene. Nora, Hedda Gabler, Martha, Fru Alving, Rosalinde, Blanche Dubois, Maria Stuart, .

Så valgte hun Per. Han var 51, hun 37 og begge var gift fra før.

- Egentlig hadde vi det godt på hver vår kant, men vi ble rammet av kjærlighet. Vi hadde ikke noe valg. Det måtte bare bli. Det verste er de du forlater og de du sårer, for det er de som står igjen i den virkelige smerten. Jeg har såret noen, og det kan man aldri gjøre godt igjen, sier hun ettertenksomt.

Livet forandret retning. Fjelstad, som ikke trodde hun kunne få barn, fikk sønnen Peik og datteren Blomma med et års mellomrom.

- De er det fineste som har skjedd meg.

Hun stryker hånda over krumkakesmulene på duken.

PYNTER TIL JUL: Vanligvis pynter Lise Fjeldstad til jul på lillejulaften. I år er hun allerede godt i gang. - Jeg har begynt å trekke ned ting fra loftet fordi jeg er litt redd for at jeg ikke skal gjøre det, sier hun.

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
PYNTER TIL JUL: Vanligvis pynter Lise Fjeldstad til jul på lillejulaften. I år er hun allerede godt i gang. - Jeg har begynt å trekke ned ting fra loftet fordi jeg er litt redd for at jeg ikke skal gjøre det, sier hun. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

- Det er derfor jeg leser om kjærlighet, fordi jeg synes det er det viktigste i alle menneskers liv. Enten vi skjønner det eller ikke, enten vi vil det eller ikke, så er det hva kjærligheten gjør eller ikke gjør med oss som styrer og former livene våre. Det har jeg visst siden jeg møtte Per. Da skjønte jeg at det er en kraft som er så voldsom. Men man må våge å gå inn i det, man må våge å la det skje.

Vanligvis pynter Lise Fjeldstad til jul på lillejulaften. I år er hun allerede godt i gang. Julekransen henger på ytterdøra, hun har hentet ned eskene fra loftet, og i gangen står to store vinflasker med sløyfe på.

-Jeg har begynt å trekke ned ting fra loftet fordi jeg er litt redd for at jeg ikke skal gjøre det. Jeg vil stelle til jul fordi ungene kommer, og denne julen tror jeg at jeg mer enn vanlig vil prøve å gjøre det julete og hyggelig, sier hun.

-Det er som en distraksjon, jeg må gjøre ting for å avlede tankene litt.

Snart skal hun også skinne i scenelyset igjen. 1. februar februar er hun tilbake på scenen som Mrs. Higgins i musikalen «My Fair Lady», og til høsten skal hun turnere med tekster om kjærlighet akkompagnert av pianist Håvard Gimse.

-Det er viktig for meg å komme meg ut nå. Når du sørger, og det gjør jeg, blir du veldig sliten og mister initiativ. Sorg er smerte som er der konstant.

-Jeg tror på å leve med sorgen og ikke på å arbeide seg gjennom den slik mange sier. Det er klart, smerten blir mindre etter hvert. Såret får skorpe på, men jeg håper at jeg ikke bare får et lite arr. Jeg vil heller leve med sorgen i meg.

Etter et helt liv på scenen skulle man kanskje to at det ble litt lettere med åra. Det gjør det ikke, insisterer Fjeldstad. De store rollene krever alt av konsentrasjon, og forberedelsene hennes er et eget ritual. Skal hun spille en av Ibsens kvinneskikkelser sitter de i henne fra hun våkner. Før, da barna var små, laget hun middag til dem før hun dro til kveldens forestilling på teateret. Som oftest ble det «byens beste fiskekaker» fra Briskeby fisk og vilt.

-Det gikk så langt at innehaveren til slutt sa at «nei, Fjeldstad, nå er det nok. Nå må barna få noe annet å spise. Jeg selger deg ikke en fiskekake til». Da måtte jeg finne på noe annet en stund. Ungene spiser ikke fiskekaker i dag, ler hun.

Det lyse håret som hun farger selv og klipper med kjøkkensaks etter «et par glass rødvin», faller mykt rundt ansiktet hennes. I ektemannen hadde hun også sin mest nådeløse kritiker. En hun kunne diskutere roller med, en som forsto.

-Han var en drivende god skuespiller, en stor hjelp for meg. Og så var han helt nådeløs i sin kritikk. Verst mot seg selv, han var altfor selvkritisk. Men nest mest mot meg. Jeg har fått litt tykk hud av det. Men da jeg hadde rast fra meg, vært sinna og heeelt uenig og fått pustet ut, skjønte jeg at jeg måtte lytte til det han sa. Jeg savner også å diskutere nyheter med ham.

Ridder av 1. klasse, Amandaprisen, Oslo bys kulturpris, Kritikerprisen, Henrik Ibsens Jubileumspris og Oslo Bys Vels Ærespris «Bypatrioten». Lise Fjeldstad har vunnet det meste av priser og utmerkelser, også for sitt sosiale engasjement. Hun er nestleder i Briskeby Vel og godt kjent i gangene på rådhuset. I disse dager er det bråket rundt sykehussammenslåingen i Oslo som engasjerer henne mest.

—Se på Gahr Støre, sier hun.

-Han ser jo ut som han har blitt ti år eldre på et par måneder. Som utenriksminister var han helt der.

Hun illustrerer ved å kaste på håret og retter seg opp i stolen før hun fortsetter.

-En elegant mann som snakker fransk. Som helseminister har han fått hele denne dritten i fanget. Disse uløselige greiene. Jeg synes det er helt forferdelig.

Selv har hun bare godt å si om leger og hjemmesykepleiere. Hun følte seg både trygg og ivaretatt gjennom de to åra ektemannen kjempet mot kreften. At huset ble omgjort til omsorgsbolig, var det han som tok tyngst.

-Per syntes det var ganske ille, spesielt da den trappeheisen kom. At det ble så stygt, sier hun og smiler.

Hun har en letthet over seg. Sorgen og alvoret er der like fullt. Fjelstad er opptatt av akkurat det. At vi må tørre å kjenne på det som er vondt. At ikke alt må være gøy og underholdende.

-Jeg synes vi i vår tid er så forferdelig redde for smerte og alvor. Vi ironiserer over det meste. Vi er redde for å gi oss hen og forplikte oss og vil alltid ha en retrettmulighet. Vi er redde for å ta livet på alvor, og vi er redde for smerten. Jeg mener ikke at vi skal dyrke sorgen og smerten, men jeg tror at alle mennesker er født med en smerte i seg — og den skal man våge å kjenne på. Livet er alvorlig. Tidens elv renner bare en vei, sier hun.

Det er derfor Lise Fjeldstad tar sjanser. Hele livet har hun trodd på å hoppe heller enn å sette en for forsiktig foran den andre. Som oftest lander man jo på bena, konkluderer hun.

-Man kan tryne, men den sjansen er man nødt til å ta som ... Som kunstner. Det er et ord jeg er redd for å ta i min munn.

-Hvorfor det?

-Jeg er så redd for at det skal virke pretensiøst. Men nå er jeg jo blitt 73 år, så da må jeg tørre å si at jeg er kunstner. Jeg tror man er nødt til å hoppe, både i livet og kjærligheten. Man kan tryne og da er det så smertefullt som det bare kan bli, men den smerten må du bare ta.

Virkeligheten har rykket nærmere. Lise Fjeldstad fikk sitt første barnebarn i høst. En flott liten jente. De lurer på om hun likner på Per, «men det får vi da inderlig ikke håpe», spøker hun.

-Jeg tenker på at tiden min nå er begrenset. Og det er ikke en hyggelig tanke. Men jeg har nå levd så nær i så lang tid med vissheten om at den jeg er mest glad i skal dø. Det er noe da som er uavvendelig forbi. Og det gjør jo at døden er blitt noe jeg lever med på en mye mer påtrengende måte enn jeg gjorde bare for tre år siden, sier hun.

-Men jeg føler meg ... Bank bank.

Hun slår hånda ned i kjøkken bordet.

-... Veldig oppmerksom på at jeg har vært heldig i livet.

Hun banker en gang til.

-At jeg har vært frisk.

Nytt bank.

-Men jeg tar ingenting for gitt lenger. Livet er så skjørt at jeg ikke tar en dag for gitt lenger. Jeg gjør ikke det.

Lise Fjeldstad smiler.

-Jeg er ikke redd for å dø, men jeg har ikke lyst til å dø. Det er så gøy å leve.