«...hun løftet enden mot ham og klappet seg på skinkene»

Karl Georgs slumrende seksuelle flamme blir et problem i det tolvte kapittelet av «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik
Illustrasjon: Pål DybwikVis mer

12. Negrene smiler og har det fint

Kapittelet der Karl Georg Byrkje blir kjent med Aina fra shendis.no og et håndskrevet postkort endrer alt i vår digitale tid.

Les 1. kapittel
Les 2. kapittel

Les 3. kapittel
Les 4. kapittel
Les 5. kapittel
Les 6. kapittel
Les 7. kapittel

Les 8. kapittel

Les 9. kapittel
Les 10. kapittel
Les 11. kapittel

Karl Georg Byrkje ringte Marie Bech. Hun sa det var fint han ringte og at han måtte høre godt etter.

«Flyet går om 37 timer. Du må pakke, gå til Kirsten på forkontoret, sette deg inn i programmet og gjøre research, skrive et par taler på flyet ned», sa hun.

Karl Georg Byrkje ga opp å si noe. Elvisposen hadde sluttet å virke. Fingeren verket og hovnet mens han så på den. Etter å ha teipet seg med en enkeltmannspakke han hadde i lokket på ryggsekken, sovnet han i hybelleiligheten. Han våknet for å klype seg i armen, kløyp og så seg rundt.

Etter dette sovnet han og så ikke Marie Bech før etter pressekonferansen. Statssekretæren hennes, den yngre mannen fra Minerva, svinset nervøst rundt fra skjerm til skjerm og ventet på de første reaksjonene og kommentarene.  Pressemedarbeideren la ut hovedtrekkene i regjeringens litteratursyn på hjemmesidene. Statsråden var nødt til å vise at hun hadde større vyer enn å bare stoppe en boklov, noe de hadde truet med siden mandag 17. juni da loven ble skjøvet gjennom i Stortinget. Om noen minutter skulle Forleggerforeningen ha sin pressekonferanse. Marie Bech gjettet at de hadde slept med seg en kjent forfatter og samlet alle i et slags kulturopprop som ville føre kampen videre gjennom pressen med elendighetsbeskrivelser.

«Hva er det han heter — Fossen?»
«Erling Fossen?» spurte Byrkje.
«Nei, ikke Erling. Jon Fossen.»
«Jon Fosse. Bare e på slutten.»
«Han ja, han der særingen i Grotten», sa Marie Bech.
«Du kan være sikker på at han ikke er i stand til det i dag», svarte Byrkje.
«Hvordan vet du det?» mumlet hun.
«Feltarbeid», sa Karl Georg Byrkje.
«Apropos feltarbeid, er du i gang med talene?»
«Så du mente det seriøst? Jeg har jo ikke passet mitt her engang»
«Har du ikke lyst til å dra til Sør-Afrika?»
«Jo, virkelig.»
«Og da gjør vi?» utfordret Marie Bech.
«Jeg reiser til Grenland i kveld.»
«Nei, sjåføren min kan hente passet om du instruerer Annemerete om hvor det ligger. Du trenger å sove en hel natt og grave deg ned i research. Litt politisk betent dette med Sør-Afrika, så du må gi meg all slags input på vei til flyplassen og på flyet i morgen, ok?»
«Ok», sa han og kastet i seg tre Paracet. To mot smertene fra i går, en mot forleggernes pressekonferanse som skulle starte om noen minutter og ble strømmet på nrk.no.

--

Karl Georg Byrkje hadde aldri vært i Sør-Afrika og hadde heller aldri drømt om det. Han var ung og ikke helt med på notene da det kokte der på 1980-tallet. Kameratene hans hadde storesøsken som hadde sett Steve Biko-filmen. Da han dro fra faren sin på Byrkje, var det en og annen Sun City-skjorte å se, og de som krevde Mandela fri, tilhørte venstresida. Nå fikk han sjansen.

Kjellen fra Kultur skulle egentlig vært med som den ferske statsrådens støtte, men han hadde meldt at han falt ned kjellertrappen og hadde fått et enkelt brudd i ankelen.

«Du får sende postkort», sa han til Karl Georg i telefonen da de forsøkte å overlevere informasjon om turen.
«Ingen sender postkort lenger.»
«Jeg mener det. Send postkort. Jeg samler på stygge postkort. Kjøp det rareste du ser og send meg.»
«Seriøst?»
«Ja, faktisk. Enda dere kommer hjem før kortet kommer i min postkasse, setter jeg pris på det. Blir nok sykmeldt et par ukers tid», opplyste Kjellen.

Karl Georg Byrkje noterte adressen og tenkte at såpass kunne han klare. Det var kontakten med Kjellen og de dørene han hadde åpnet gjennom åtte år som hadde vært med på å bringe ham hit. Om et skarve postkort kunne gjøre Kjellen i Kultur glad, ville programmet der nede neppe være til hinder. Turen hadde Marie Bech arvet fra sin forgjenger Hadia Tajik. Slik var det i alle departementer for tiden. Statsrådene fløy rundt på allerede inngåtte avtaler og prøvde å ikke være tydelige på den nye regjerings vei og vis — og heller ikke be om 100 dagers fredning.

Marie Bech skulle treffe Nelson Mandela, men dette programmet var lagt i mars 2013, lenge før han havnet på sykehus og helsetilstanden hans igjen var verdensnyheter. Bech skulle innom en bokmesse der Norla, organisasjonen for spredning av norsk litteratur i utlandet, hadde slept med seg tre yngre forfattere. Marie Bech tenkte sitt. Enten styrke Norla ved å vise dem veien over til privat næringsliv og/eller stiftelser — eller avvikle. Karl Georg Byrkje ble bedt om å lufte mulighetene i en tale, uten å være bombastisk. Bare plante et frø som skulle bli en kjøttetende plante før de ante det.

Kulturministeren skulle på jazzkonsert og en workshop med norske og sørafrikanske jazzmusikere, det skulle visst ende i en plate. De vanlige township-besøkene var utelatt. Dette var kulturministeren, ikke utviklingsministeren. Det aller viktigste med turen var pressefolkene. Her kunne Marie Bech få sine første og viktige kontakter og vise en mer forsonlig side av seg enn inntrykket av de første dagene med boklovbråk hadde etterlatt.

Avisene og tv-kanalene sa de ikke hadde råd til å dra. Kulturdepartementet sa seg villig til å dekke hele eller deler av reise og opphold, men da var journalistene stort sett for prinsipielt betenkte til å dra. Men Dagsavisen takket ja og NRK skulle sende Sverre Tom Radøy, den nye korrespondenten på det afrikanske kontinentet. Aftenposten sendte bare en eldre herre som var svært misfornøyd med å ha blitt plassert i nettredaksjonen. Friskusene så ut til å komme fra Nettavisen og Morgenbladet. De var unge, uredde og vinklet alt hardt og kontant, som om de mest var ute etter å markere seg. Pressekontoret kunne heldigvis ikke finne noen ideologi eller politisk linje i det de skrev. Den ene ønsket å være klikkvinner, den andre å bli en stemme i kulturdebatten.

Departementet hadde godkjent postene i programmet, slått seg til ro med sikkerhetsvurderingene og sørget for at det var Marie Bechs navn som sto på alt fra bordkort til program, ikke Hadia Tajiks.

--

Karl Georg Byrkje ringte Annemerete. Hun tok telefonen straks, som om hun hadde sittet og ventet. Før kunne hun være uten mobil i dagevis og plutselig høre det pipe i en jakke hun hadde hengt bort. Etter at Mr. Budapest kom inn i bildet, hadde hun en helt ny måte å omgås telefonen på.

«Det er meg. Hvor er du?»
«Hjemme», svarte hun.
«Som er?»
«I huset.»
Karl Georg tok en pause.
«Noen må jo mate gullfiskene», mumlet hun.

Han beskrev hvor passet lå. Annemerete fant det og la det klart sammen med to sommerlige skjorter og litt undertøy, og rådet ham til å kjøpe nye dress. Da Marie Bech og Karl Georg Byrkje steg inn i statsrådbilen neste dag, lå posen fra Annemerete i baksetet. Hun hadde puttet oppi esken med belgisk trøffelsjokolade fra forrige utenlandstur. Karl Georg Byrkje lurte på om det var en kommentar til Belgias herredømme over flere afrikanske republikker — eller ren omtanke, noe som kunne ligne kjærlighet.

Han bød Marie Bech på trøffelsjokolade, men hun løftet enden mot ham og klappet seg på skinkene, for å signalisere at hun ikke ønsket å legge på seg. Dette var tennvæske for Byrkjes slumrende, seksuelle flamme. Han så hardt ut vinduet hele veien fra Kløfta til flyplassen for å få bukt med ereksjonen.

--

«Hva tenker du om vennene våre i forlagsbransjen?» spurte Marie Bech.
«Jeg synes de holdt seg i skinnet, sa vel det som var forventet?»
«De holdt seg ikke i skinnet senere den kvelden?»
«Nei, og de skal få igjen.»
«På en elegant måte, da. Jeg vil ikke vite alt», opplyste hun.

Byrkje fôret statsråden sin med kunnskap printet fra nettet, sitater og sjangre og en drøss med låter han hadde lastet inn på iPaden sin og som hun hørte på mens han sov på flyet. Jazz fra slummen i Cape Town, «Graceland» av Paul Simon, og låter av artister som ennå ble husket fra fy-fy-tiden og ble lyst i bann fordi de ikke passet på det politiske like før den kalde krigen var over.

Journalistene satt bak i flyet. Det klirret i småflasker allerede før flyet forlot norsk luftrom. Journalistene hadde funnet hverandre og blitt reisekompiser. Ikke alle kom til å holde helt frem, tenkte Karl Georg Byrkje og måtte smile av den sist ankomne. Dagbladet hadde etteranmeldt en journalist. Presseavdelingen hadde godkjent det og tatt regningen, men det måtte for all del ikke komme ut. Da ville Marie Simonsen måtte forsvare på Twitter at kulturradikalerne var kjøpt og betalt av kulturministeren, og det orket hun neppe. Dessuten var dette beste lanseringstid for forlagene, og hun ville heller skinne og drikke der enn å sitte i sosiale medier for å ta gnålet. Byrkje håpet Dagbladet ville sende John Olav Egeland eller noen med litt kaliber, men da han traff journalisten i avgangshallen, så hun tynn og forkommen ut med en enorm beautybag. Hun fortalte at hun egentlig ikke kom fra det treige Dagbladet, men fra kjendis.no. Hun sa ikke kjendis heller. Hun sa shendis.

«Marie, nå er du shendis», hadde Karl Georg hvisket på vei opp flytrappen.

«Godt humør på kulturministeren på vei til Cape Town. Gleder meg til sol og varme. #Inneivarmennå», meldte en av journalistene på Twitter før alle telefonene måtte slås av.

--

Baren på An African Villa i sentrum av Cape Town var liten og hjemmekoselig — spesielt hvis hjemmet ditt var en stråhytte. Noen journalister bodde på et bokshotell over gata, men Karl Georg Byrkje og Kulturdepartementet holdt til på An African Villa, som var både møtested og avreisested til arrangementene. Marie gikk straks til suiten sin etter velkomsten, som var en fargerik affære med folkedans. Zuluer, hutuer, tutuer eller noe, hadde Byrkje oppfattet, men han ble revet med. Dette var noe annet enn de tre sure norske forfatterne. Øvrig mottagelsesprogram var folk fra ambassaden og et par tidligere fengslede jazzmusikere.

Karl Georg Byrkje fant det perfekte postkortet i resepsjonen. Gyselig, med masse oransje og gult og bilde av en tannløs kvinne i rar lue som smilte fra øst til vest. Han fikk a stamp to Norway som han betalte alt for mye for og satte seg i baren.

Han bestilte en old fashioned, slik han hadde sett Roger Sterling gjøre i «Mad Men», og tok opp en penn. En yngre, lys dame satt bortenfor i selskapskjole. Karl Georg nikket høflig og begynte å skrive postkortet.

«Kjenner du meg ikke igjen?» spurte hun på norsk.
«Joooooo?»
«Aina fra shendis.no», sa hun.
Fugleungen fra avgangshallen på Gardermoen var forvandlet fra puslete jentunge til en vakker kvinne på bare én beautybag og ett skift.
«Hva vil du ha å drikke?» spurte Karl Georg, for å gjøre opp for seg. Skikkelige Venstre-folk gjør opp for seg, den ene eller den andre veien.
«Det samme som deg», sa hun.
«Men det er sterkt.»
«Jeg er mer robust enn du tror», sa hun og flyttet seg inntil. Kjolen berørte så vidt den lyse dressen hans fra Tiger da hun klatret opp på barstolen.
«Hva skriver du?»
«Bare et postkort til en i departementet som ødela beinet sin før avreise og ikke kunne være med.»
«Åja.»
«Men er du snill å ha et øye på tingene mine? Må en liten tur dit du vet.»
«Ja.»

Han var ikke borte mer enn halvannet minutt, men hun hadde rukket å bli enda en ny person i løpet av den tiden. Øynene hennes lyste, som om noen hadde skiftet batteri på henne. Hun satt med to høye drinker som hun trolig likte bedre og skjøv den ene i hans retning.

«Hva er det?», sa han og fortsatte på kortet.
«Sex on the beach», sa hun.
Karl Georg slikket på frimerket og kjente han var rød i kinnene.
«Takk», sa han og la kortet på innerlomma av dressen.
«Kan jeg ta et bilde av deg?», sa hun og satt allerede klar med iphonen.
«Til hva da?»
«Fin bar liksom?»
«Går sikkert bra. Jeg kan ikke nekte deg. Offisiell tur», sa Byrkje, «Men ikke med alkohol". Han skjøv glassene bak seg og poserte med et smil.»

Om en halvtime kom minibussen og hentet alle til det første arrangementet. I morgen skulle det gå slag i slag.
«Fint å reise til et land som ikke har noen særlig tidsforskjell», sa Byrkje.
Aina fra shendis.no mumlet et svar. Hun satt i egne tanker, var et annet sted. Skulle hun forvandle seg igjen?
«Jeg tror ikke jeg blir med ut i bussen. Må på rommet og skrive», sa hun.
Var dette en invitasjon? tenkte Karl Georg Byrkje. Han var ute av det etter så mange år med fylkesvever Annemerete.

--

Karl Georg la seg tidlig og hadde sovet en halvtimes tid da mobilen durte på det brune nattbordet i et eller annet utrydningstruet materiale.

«Det er fra Dagbladet, redaksjonen i Oslo», sa en stemme.
«Shendis.no?» spurte han.
«Nei, Gud forby — fra det ordentlige Dagbladet. Nyhetsavisa. Vi har noe du må kommentere.»
Stemmen leste opp et manus. Karl Georg Byrkje sa «ingen kommentar», rullet seg under teppet og forsto at det ikke ble mer søvn den natta.

Ved sekstiden våget han seg inn på nettet og så bildet av postkortet sitt, akkurat slik han hadde lagt det fra seg i baren mens han gikk på do. Alt var synlig. Det var hans håndskrift, hans kort, hans skyld.

«Hei Kjellen. Håper kortet er stygt nok. Negrene smiler og har det fint. De har danset for oss. Takk for at du lot meg dra. Hvis ikke kannibalene har spist hele følget, sees vi hjemme. KGB»

Karl Georg likte å undertegne med initialene KGB.

--

Artikkelen var litt overdrevet, men ikke mye. Rasisme, sa noen. Et forkvaklet menneskesyn, sa en annen. Håper bare det er svært, svært dårlig humor, sa en tredje.

«Herregud», sa Karl Georg.
«Faen ta deg», sa Marie Bech da han viste henne på mobilen.
«Unnskyld», sa Karl Georg.
«Du skrur av mobilen og holder deg på hotellet i dag. Du har magesjau om noen spør. Jeg skal forsøke å holde flokken i sjakk», sa pressesekretæren.

13. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer