Hun og han

Ujevne noveller som passer aller best for melankolsk anlagte romantikere.

BOK: For seks år siden fulgte Frode Grytten opp boka som fortsatt framstår som hovedverket hans, «Bikubesong» (1999), med det som nærmest må kunne kalles en konseptutgivelse. I korthistoriesamlingen «Popsongar» hadde han satt stramme rammer for seg selv: 24 tekster som foregår i løpet av til sammen 24 timer, alle på hvert sitt sted, alle inspirert av hver sin navngitte popklassiker. Også høstens utgivelse, «Rom ved havet, rom i byen», er en slags konseptnovellesamling: De ti fortellingene, hver på rundt 20 sider, bærer titler etter og er inspirert av ti malerier av den amerikanske mesteren Edward Hopper (1882-1967). Også situasjonene i maleriene – en naken kvinne i et rom ved havet, en mann som ser ut av et hotellvindu, en kvinne foran et vindu med en bil utenfor – gjenskapes i detalj i tekstene. Men særlig den hyppige forekomsten av mobiltelefoner forteller leseren at novellene foregår i en annen tid enn Hoppers bilder, som er malt i perioden fra 1928 til 1961. Historiene foregår dessuten bare delvis i Hoppers eget geografiske landskap, New York og Cape Cod.

Fra «Popsongar» har Grytten også tatt med seg ikke bare flere av de mytologiserte storbyene som dukker opp som kulisser for handlingen i den nye boka, men en lignende idé om samtidighet: Påfallende mange av historiene i «Rom ved havet, rom i byen» foregår seinsommerdagen 27. august – før klokka passerer tolv og datoen viser 28. i den siste novellen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Romantikk

Det finnes mange eksempler fra kulturhistorien på at strenge rammer kan ha en fruktbar effekt på verket. Men det kan også gjøre det motsatte: Resultatet risikerer å framstå som tvunget og maniert. Det er ikke vanskelig å forstå at Grytten har falt for Hoppers malerier: Med den amerikanske kunstneren deler han ikke bare en fascinasjon for (stor)byen, men en melankolsk romantikk og/eller en romantisk melankoli som har preget mye av det han har skrevet, og som kjennetegner den nye boka i særlig grad. De ti novellene i «Rom ved havet, rom i byen» er først og fremst (alltid mollstemte) historier om kjærlighet mellom mann og kvinne, og gledene og (flest) sorgene den innebærer. De handler om livene til en hun og en han som en gang har elsket hverandre, og kanskje gjør det fortsatt, men der en truende uro er kommet inn i forholdet som gjør det høyst usikkert hva som vil skje videre. De handler om utroskap, løgner og sjalusi; om vemodige tapserfaringer og aldringsprosessens forfall; om utallige skjøre tilværelser og skjøre hjerter som igjen og igjen er dømt til å ta avgjørende valg. Gryttens skikkelser er på jakt etter den perfekte dagen, men ender som oftest med noe ganske annet, kanskje «skjebnedagen», dagen da hele livet avgjøres og omkalfatres. Ofte konfronteres karakterene med historien: Gamle elskere dukker opp på ny, foreldre dør, sykdom har rammet. Grytten er god til med små tegn å mane fram fortidas byrde i fortellingene – med enkle midler avsløres et helt liv i løpet av noen få sider.

Kunst

For øvrig kjennetegnes novellene av nærhet til havet, utallige bil- og togturer (reisemotivet, med sine avganger og ankomster, er sentralt, i mer enn én forstand), nesten like mange hotellrom (gjerne i storbyer), mye nedbør, mange vinduer og påfallende mange personer som på ulike måter arbeider med film og fotografi. «Rom ved havet, rom i byen» handler nemlig om kunst og avbildning på flere vis: Den utenlandske kunstneren som med maleriene sine «vil gjenopprette det menneskelige nærværet som finst før fotografiet», fotografen på Vestlandet som forskjønner sine objekter: «Folk ville ikkje ha sanninga hengande på veggen heime, dei ville ha noko dei kunne leve med». Ikke minst er fotografer mennesker med lisens til å titte inn i de mange intime rommene også leseren lukkes inn i i «Rom ved havet, rom i byen». «Kvar manns liv er eit mysterium», tenker en av hovedpersonene, og erkjennelsen av de utallige på alle måter unike livene som leves i de utallige opplyste rommene man kan se inn i fra storbynattas gater, framstår som et sentralt poeng i boka.

Humørsavn

Grytten skriver - som alltid - godt. Her er slående åpningssetninger som «Etter krangelen var det som om sjølve rommet hadde gått tomt for ord» og kvikke enkeltsetninger som «Det var skuffande lett å spasere ut av sitt eige liv». Novellene om ekteparet som spionerer på hverandre gjennom Bergens vinduer, og fotografen som hevder at han ligger med assistenten sin for å såre kona, peker seg ut. Men samlingen er ujevn. Den voldsomme romantiske inderligheten som preger novellene, er ikke alles kopp te: «Han innsåg at ho var ei kvinne som hadde endra hans retning, fart og mål. Ho hadde endra alt». Det blir noe ensformig over de mange historiene om han og hun og intimdramaene deres – det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, og de berører i beste fall i varierende grad. Nå og da ligger klisjeen faretruende nær. Det føles ikke sjelden som om de ofte melodramatiske fortellingene mangler humøret og vitaliteten som bidro til å gjøre «Bikubesong» til ei så mesterlig bok. Samlingen avsluttes med en diktlignende, punktumløs prosa som med sitt pretensiøse, høytidelige preg illustrerer et av hovedproblemene med «Rom ved havet, rom i byen».