SPØKERI: Forfatter Audrey Niffenegger skildrer spøkelset av en død kvinne som ser arvingene flytte inn og kjæresten finne seg en annen i «Mørkets symmetri». —Jeg liker å endre én variabel i verden, og så se hva som skjer, sier hun. Foto: LARS EIVIND BONES
SPØKERI: Forfatter Audrey Niffenegger skildrer spøkelset av en død kvinne som ser arvingene flytte inn og kjæresten finne seg en annen i «Mørkets symmetri». —Jeg liker å endre én variabel i verden, og så se hva som skjer, sier hun. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Hun skildrer spøkelser med samlivsproblemer

Bestselgerforfatter Audrey Niffenegger (46) har alltid kjent en dragning mot det forbudte.

||| (Dagbladet.no): —Det handler jo om at vi ikke vet hva som vil skje etter døden, sier den amerikanske forfatteren Audrey Niffenegger. Hun har skrevet en moderne spøkelsesroman.

—Vi tror vi vet. Men vi gjør det ikke. Så vi lager nydelige hypoteser, hele religioner, for å utforske det spørsmålet. Spøkelseshistorier er forsøk på å beskrive følelsen av å bli værende. Spøkelser er til stede, de betrakter, men de tar ikke del i livet. Spøkelseshistorier uttrykker alt som er attraktivt ved livet, som spøkelsene ikke får.

I Niffeneggers nye roman «Mørkets symmetri», som lanseres på norsk denne uken, oppdager den middelaldrende Elspeth, som har dødd av kreft, til sin forbløffelse at hun fremdeles befinner seg i huset sitt, som en usynlig skygge. Der ser hun hvordan de amerikanske niesene, tvillingene Julia og Valentina, som har arvet leiligheten, tar seg til rette — og hvordan kjæresten, som skjønner at hun fremdeles er der, sakte åpner seg for nye forhold.

—Jeg ville at spøkelset skulle være en romanfigur som alle andre, forteller Niffenegger.

—Det var Elspeths personlighet som interesserte meg, det var den jeg ville utforske. Samtidig ville jeg la spøkelset oppføre seg i overensstemmelse med reglene. Du vet, etter hvert er det blitt en viss konsensus om hvordan et riktig spøkelse skal oppføre seg.

Forfatteren ramser opp karakteristika alle lesere av svermerisk spøkelseslitteratur vil kjenne igjen. Spøkelser er kalde. De kan gå gjennom vegger. De kan bevege gjenstander. Og de prøver stadig å varme seg.

—Det høres med andre ord ikke så hyggelig ut å være spøkelse. Kanskje det er derfor de ofte er så lite hyggelige. Også Elspeth blir mer vrang og egoistisk etter hvert.

Det er ikke første gang Audrey Niffenegger leker med tanken om at verden kunne vært annerledes, at problemene og dilemmaene mennesker jobber med, kunne utviklet seg innenfor andre rammer. I 2003 kom Niffeneggers debutroman, «Den tidsreisendes kvinne», om et par som prøver å takle samlivsproblemene sine — hvilket kompliseres av at ektemannen er en profesjonell tidsreisende. Boken solgte i over seks millioner eksemplarer og er oversatt til 28 språk, og er blitt en Hollywood-film med Eric Bana og Rachel McAdam i hovedrollene.

—Jeg liker den typen science fiction der du bare endrer én regel.

Niffenegger holder opp en lang pekefinger.

OGSÅ KUNSTNER: Audrey Niffenegger er også kunstner og er en av grunnleggerne av Senteret for bok- og papirkunst i Chicago. Der underviser hun i kunst og design innenfor bokmediet. Foto: LARS EIVIND BONES
OGSÅ KUNSTNER: Audrey Niffenegger er også kunstner og er en av grunnleggerne av Senteret for bok- og papirkunst i Chicago. Der underviser hun i kunst og design innenfor bokmediet. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

—Det er som å utføre et vitenskapelig eksperiment. Du endrer én variabel, og ser hva som skjer. I «Den tidsreisendes kvinne» møtes paret som voksne, men også når hun er seks år gammel og han førti, og når han er 30 mens hun er blitt en gammel dame. Vi endrer oss slik gjennom livet, og når vi blir andre mennesker, blir forholdene våre annerledes. Hva gjør det med dem at de må takle forskjellige utgaver av den andre? Det er dette jeg vil bøkene mine skal handle om virkelige problemer.

I «Mørkets symmetri» ligger Elspeths leilighet like ved Highgate-kirkegården i London. Audrey Niffenegger ble så fascinert av kirkegården da hun gjorde bakgrunnsarbeid til romanen, at hun i en periode jobbet som guide der. Det er nok å fortelle om. Blant de som er gravlagt der, er forfatteren George Eliot, tenkeren Karl Marx, den russiske journalisten Alexander Litvinenko og nylig avdøde Malcolm McLaren. De ligger side om side med navnløse, foreldreløse spedbarn fra Viktoriatiden.

—Kirkegården er et av få steder der du kan berøre fortiden, sier Niffenegger.

—I Europa er det mange steder der man kan føle på tusen år gammel historie, men i USA er det vanskeligere. Jeg tror vi har et behov for å komme i kontakt med fortiden. Når du blir undervist i historie på skolen, fremstår det som fiksjon til du ser ansiktene og stedene fra fortiden.

Ikke uventet er Audrey Niffenegger opptatt av den gotiske dødsromantikken som var et så sterkt motiv i billedkunsten og litteraturen like før forrige århundreskifte.

Art Nouveau-kunstneren Aubrey Beardsley er blant hennes personlige favoritter. Dikteren Dante Gabriel Rossetti, hvis kone er begravet på Highgate, siteres hyppig.

—Jeg har lenge vært interessert i symbolismen og i de dekadente kunstnerklikkene fra den tiden, sier Niffenegger.

—Det er mye romantikk der. Men når du ser på kvinneportrettene, er det noe usunt ved dem. Kunsten er full av tynne, bleke kvinner som hoster blod inn i lommetørklærne sine. Det er sterk romantisering av tuberkulose, som egentlig er helt sprøtt.

Selv ble Audrey Niffenegger født langt fra opiumspiper, høye flosshatter og feiende frakker i 1800-tallets London.

—Jeg vokste opp i en forstad til Chicago, som i dagslys er en robust, levende amerikansk by med høye hus. Men det fantes alltid et sterkt undergrunnsmiljø der, en bakside, en følelse av mørke. Mange viktige impresjonister og surrealister trakk til Chicago, og dette var kunsten vi opplevde gjennom museene.

Som ung hørte Niffenegger på punkrock og klassisk musikk.

—Jeg kjente alltid en dragning mot det forbudte. Som amerikaner blir du hele tiden tutet ørene fulle med hvor viktig det er å være optimistisk og positiv. På et punkt får du lyst til å vise fingeren til det.

Forholdet mellom tvillingene Julia og Valentina er vanskelig gjennom hele «Mørkets symmetri». Det er også forholdet mellom tanten Elspeth og tvillingenes mor, som også er eneggede tvillinger, og som også, skal det vise seg, i fortiden har utnyttet likheten på urovekkende vis.

—Jeg likte tanken på at alt i boken skulle ha et motstykke, en parallell, en dobbeltgjenger. Som visuell kunstner er jeg interessert i symmetri. Og så liker jeg å skrive om parforhold, og det å være tvilling er på en måte også å være i et parforhold, et du ikke har valgt. For Valentina, som alltid har vært sett på som den svakeste og mest hjelpeløse av de to, blir reisen til London en åpning, en plattform for å forvandle seg selv og begynne på nytt.

At Niffenegger gleder seg over at det er en slags visuell harmoni i det litterære universet hun har puslet sammen, er ikke så rart. Hun var billedkunstner før hun var forfatter og underviser i bokdesign og grafiske romaner på Senteret for bok- og papirkunst i Chicago. Når den døde Elspeth savner den håndgripelige følelsen av bøkene sine og ser med gru på hvordan niesene leser Brontës «Villette» i badekaret, er det en smerte Niffenegger selv ville følt.

—Du vet...

Pekefingeren gnis nå mot tommelen for virkelig å understreke det sanselige og stofflige ved bokmediet.

—Vi har laget bøker i hundrevis av år, med det for øye at de skal passe sammen med den menneskelige kroppen. Alt, skrittypen, størrelsen, måten den beveger seg på, er laget for at det skal passe for hånden og øyet. Bøkene har utviklet seg for å passe oss bedre og bedre.

Hun gnir hendene mot hverandre, som om hun kunne føle en fantombok mellom fingrene.

—Det gjør bøker til svært intime gjenstander.

TIDSREISE: Audrey Niffeneggers debutroman «Den tidsreisendes kvinne» ble en uventet suksess og solgte seks millioner eksemplarer. Den ble filmet med Eric Bana og Rachel McAdams i hovedrollene.
Foto: LARS EIVIND BONES
TIDSREISE: Audrey Niffeneggers debutroman «Den tidsreisendes kvinne» ble en uventet suksess og solgte seks millioner eksemplarer. Den ble filmet med Eric Bana og Rachel McAdams i hovedrollene. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer