Illustrasjon: Finn Graff
Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Hun skremmer vettet av både Donald Trump og Nancy Pelosi

Alexandra Ocasio-Cortez leder an i en ny revolusjon i Washington. Er progressiv politikk mulig i USA?

Kommentar

Presidentens tale til nasjonen tirsdag kveld har naturligvis fått mest oppmerksomhet i mediene denne uka, men ett intervju på «60 Minutes» med en 29 år gammel fersking i Representantenes Hus holdt på å stjele showet. Fenomenet Alexandra Ocasio-Cortez fra Bronx i New York har på rekordtid blitt ansiktet på en ung, mangfoldig og uærbødig generasjon demokrater som har inntatt kongressen etter høstens mellomvalg.

Hun kaller seg en demokratisk sosialist og høres ut som en norsk sentrumspolitiker. Hør bare hvilke progressive saker hun vil kjempe for, ifølge intervjuet som gikk viralt og vakte voldsomt engasjement på tvers av skillelinjer; muligheten til å leve av en lønn, adgang til høyere utdannelse, enten på universitetet eller yrkesfag, hardere skattlegging av de superrike, mer sosial boligpolitikk, helsetilbud til alle, mer ambisiøse klimatiltak. Hun er selvsagt feminist, forkjemper for skeive rettigheter og skarp kritiker av Trumps grensepolitikk.

I likhet med flere nykommere er hun ikke redd for å snakke om riksrett. Hennes partifelle, Rashida Tlaib fra Michigan, sjokkerte da hun i en amatørvideo fra et valgmøte ropte: «Impeach the motherfucker!»

Tlaib nektet å be om unnskyldning for å snakke slik de gjør i hennes nabolag, og pekte med rette på kritikernes dobbelstandard. Hånlatteren runget da en forurettet Trump sa at hun hadde vanæret sin familie og vært respektløs overfor presidentembedet.

Det er nye tider i Washington. Og det virker som den gamle garde ikke helt vet hva de skal gjøre med den unge. Gamle triks virker ikke. Alle forsøk på å henge ut Ocasio-Cortez, eller AOC som hun kalles, for å være en rabiat sosialist eller for ung og skamløs, har slått tilbake på avsenderne og gitt AOC enda mer positiv oppmerksomhet.

I intervjuet med «60 minutes» ble hun spurt av Anderson Cooper hvorfor hun provoserte Trump og republikanerne så voldsomt. De virker smått besatt av henne.

«Han klarer vel ikke å håndtere en jente fra Bronx», svarte hun med et bredt glis.

Det er sikkert sant. Han er en overklassegutt fra Queens som kjøper sex og behandler kvinner som dritt. Men det handler nok mye om at AOC og gjengen av nykommere i Representantenes hus bare ler av dem. Ja, til og med gjør narr av dem. De er den kule gjengen i skolegården som setter tonen for hva som gjelder, men det må være lov å mobbe den største bølla i verden. Det er faktisk helt påkrevd.

At demokratene endelig har skaffet seg humoristisk sans i kampen mot Trump, skader heller ikke.

Nancy Pelosi (78), lederen i Representantenes hus, sier som Erna Solberg når hun blir konfrontert med friske uttalelser fra partifeller: «Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene. Jeg er tross alt en gammel bestemor.»

Hennes jobb er å takle Trump, men hun må også håndtere de nye demokratene som er utålmodige etter å slippe til. Enn så lenge ser hun ut til å komme dem i møte, støtte og heie på dem. Det kan jo hende at eldre kvinnelige politikere synes det er befriende med yngre kvinner som nekter å innordne seg, slik deres generasjon var nødt til for å få en plass ved bordet.

Det handler ikke bare om en mer progressiv politikk, men også om kultur, klær og språk. Flere minoritetskvinner kledde seg i nasjonale drakter fra familiens opprinnelsesland da de ble tatt i ed. AOC stilte i knall rød leppestift og store øreringer. Litt vel etnisk, ble det mumlet. Det er slik folkevalgte fra Bronx ser ut, skjøt hun tilbake. Get used to it!

Hun kunne like gjerne sagt, det er slik kvinner ser ut, etter at generasjoner før henne har måttet kle seg opp i dresser til forveksling lik menns. Hillary Clintons «pantsuit» ble et politisk fenomen, en nøytral brynje hun ikledde seg for å unngå oppmerksomhet om utseendet. Det hjalp bare sånn passe.

Nå sier en ny generasjon at de nekter å la seg kue. Til heiarop i sosiale medier og i egne valgdistrikt, setter de allerede en ny agenda. Den første reaksjonen på AOCs skatteutspill var overbærende hoderysting, men så begynte diskusjonen. Var dette egentlig så fantasifullt? Var det ikke tvert imot en skattepolitikk selv republikanske presidenter hadde ført på midten av forrige århundre?

Skal jeg være realistisk, så er makta i Washington, dens velgjørere og lobbyister, en seig materie det er vanskelig å trenge gjennom. Det er likevel noen viktige grunner til å være håpefull. Det kan se ut som tida er moden for valgreform, særlig når det gjelder valgkampfinansiering. Det vil bane vei for en ny type politikere, slik som sensasjonen Beto O´Rourke som nesten slo ut Ted Cruz i konservative Texas. Han finansierte kampanjen gjennom grasrotbidrag.

Det gjelder flere av nykommerne som har kommet inn i politikken gjennom aktivisme og grasrotengasjement. Donald Trump gis mye av æren for denne oppvåkningen som har endret sammensettingen av Representantenes hus. Folk som aldri hadde tenkt seg en politisk karriere, følte seg med ett kallet til å delta.

Men Trumps seier var bare et siste sykdomstegn før Washington måtte sette i gang et vaksineprogram.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.