I BOKHYLLA: Vigdis Hjorth er en ivrig både leser og skriver. Hva kan litteraturen bety for det å leve?
Foto: Linda Næsfeldt
I BOKHYLLA: Vigdis Hjorth er en ivrig både leser og skriver. Hva kan litteraturen bety for det å leve? Foto: Linda NæsfeldtVis mer

Hun skriver uten jåleri

Vigdis Hjorth har ikke behov for å pynte seg med snirklete formuleringer eller utilgjengelige tolkninger.

ANMELDELSE: Med stor personlig investering - kledelig for essaysjangeren - skriver Hjorth blant annet om hvordan Bertolt Brecht vekket hennes politiske og litterære bevissthet, hvorfor det å lese Tove Ditlevsen kan virke dempende når livet ellers er fylt av uro, hvilke omveltende innsikter Søren Kierkegaard kan gi, og hvordan diktene til Torgeir Rebolledo Pedersen kan virke trøstende og lære oss å håndtere de mørkeste aspekter ved livet.

Hjorth får det å skrive essay til å se så enkelt ut at man nesten kan mistenke henne for å være overfladisk, helt til man skjønner hvorfor hun ikke har behov for å pynte seg med snirklete formuleringer eller utilgjengelige tolkninger: Hun har mer enn nok vidd til å klare seg uten, mer enn nok kunnskap til å være i stand til å forenkle, mer enn nok selvironi til å unngå den høytidelige stilen som enkelte av hennes mannlige kollegaer tyr til for å hevde seg.

Typiske menn
Et godt eksempel på dette er når hun undrer seg over hvorfor den oppblåste Witold Gombrowicz var så opptatt av å påvise storhet som et kulturelt og mellommenneskelig produkt, og følgelig som en falsk størrelse:

«Det stemmer sikkert, men hvorfor bruke tid på det? Å ha som prosjekt å avsløre 'de store' for å innsette seg selv som stor, bare en mer ekte, riktigere av slaget? Helt usjenert. Typisk mannfolk.»

Samtidig viser hun hvilken usikkerhet Gombrowicz kan gi enhver forfatter: «Vil jeg bare gjøre meg selv, min egen skriving, betydningsfull?»

Hjorth vender stadig tilbake til blant andre Gombrowicz og Kierkegaard. I forordet spør Hjorth seg selv om hun derfor har vært «enøyd og urettferdig mot forfatternes egenart, så opptatt av (...) egne følelser» at hun kan ha oversett viktige poenger. Bekymringen er forståelig, men gjentakelsene og sammenhengene oppleves heller som en styrke siden de lager forbindelseslinjer mellom tekstene og er med på underbygge at det dreier seg som om et sterkt personlig engasjement til litteraturen hun skriver om.

Litteratursyn
Ved å lese Virginia Woolf i forlengelse av sine egne betingelser som kvinnelig forfatter, presenterer Hjorth en lesning av «Til fyret», «Mrs. Dalloway» og «Et eget rom» som er like nøyaktig som den er lett begripelig:

Hun skriver uten jåleri

«Enkelte forfatterskap, kvinners og menns, kan skjemmes av at viljen til å behage eller indignasjonen over å være misforstått eller undervurdert tar overhånd, og det er lett å forstå at Woolf er redd for å gå i en slik felle.»

Med en forståelse av at Hjorth kanskje kan ha fryktet noe av det samme, blir det tydelig at tolkningen også impliserer et litteratursyn som virker tilbake på hennes egne romaner.

På lignende vis kommer poetikken tydelig fram i essayet om Tove Ditlevsen, «Tove til trøst og ettertanke», hvor Hjorth blant annet skriver om ulempene ved å skrive uttalt selvbiografisk:

«For det første vil forfatteren sannsynligvis føle seg mindre fri i utformingen av sine karakterer; det blir mange hensyn å ta, og verket kan lide litterært. For det andre styrer virkelighetsproklameringen lesningen slik at vesentlige aspekter ved verket kan overses.»

Anvendt på Hjorths romaner, sier dette noe om hvorfor hun har valgt en annen strategi som muliggjør større frihet enn den såkalte sanne gjengivelsen av levd liv.

Karikert realisme
I essayet «Driften mot skriften» blir litteratursynet uttrykt enda mer direkte når hun sammenligner seg selv med hovedpersonen i «Tredje person entall» (2008), Hulda Kråkefjær. Begge søker litteraturen, og begge vil skrive, men til forskjell fra forfatteren mangler Hulda de riktige forutsetningene, noe som kanskje er den største grunnen til at hun går til grunne:

«Men hvis man har det sånn og ikke får det til, hva da? Når følelsen av lindring og beherskelse som følger av å klare å formulere seg, uteblir?»

Med dette hevder Hjorth riktignok ikke at det å skrive har en vedvarende terapeutisk virkning, eller at man så å si kan skrive seg ut av uføret, men at det å evne å skrive likevel kan virke lindrende og gi større innsikt i eget liv. I tillegg uttrykker utformingen av hovedpersonen Hulda det Hjorth omtaler som «karikert realisme». Som skriveredskap får navnet Kråkefjær en ironisk betydning. Følgelig sier det også noe viktig om hovedpersonen, mer enn hva et mer realistisk navnevalg ville gjort, samtidig som det synes å romme Hjorths kanskje viktigste læresetning:

«At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og være sannere.»