Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Hun som ikke kan gripes

Sophie Elise er en kulturpersonlighet for vår tid. Ingen kultiverte folk skjønner henne.

Meninger

«I'M JUST SO TIRED of being Elvis Presley.» Hjertesukket glapp ut av rockekongen da han sto på plenen foran Graceland, sent på kvelden, etter åtte dagers plateinnspilling i egen stue (han orket ikke lenger dra til platestudio). Det var februar, 1976. Elvis sleit med vekten, helsa og lysten på livet. Halvannet år senere var det slutt.

Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder, også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys. 
Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder, også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys.  Vis mer

«JEG VIL IKKE LENGER være Sophie Elise.» Setningen ramlet ut av superbloggeren på scenen denne uka, i intervju med Harald Eia, som underla henne en personlighetstest på en litteraturfestival (det er sånne ting skravleklassens forbinder med «underholdning»). Sophie Elise Isachsen skriver bok om seg selv. Hun virket litt plaget og livstrett. Lei av «greia», lei av seg selv som merkevare. Det har vært en lang reise. Hun er 21 år gammel.

DET KAN VIRKE urimelig å sammenligne Årets Blogger med The King of Rock'n'Roll. Men ingenting er rimelig eller sannsynlig ved denne jentas karriere og posisjon, utfra vanlige kriterier. Man kan følge bloggen hennes i flere måneder og likevel lure: Hva er det hun egentlig ... gjør? Hva er det hun ... eh ... kan?

Sophie Elise har ingen utdanning, jobb, yrke eller tittel. Da hun nylig ble spurt om hun kunne tenke seg å studere, svarte hun: «Jeg tror ikke jeg trenger studier. De har oppgaver om meg på Markedshøyskolen, liksom. Jeg tror ikke jeg trenger å gå der for å lære om meg selv.»

Nei, hun kan heller holde en gjesteforelesning med tittelen: «Hvordan gjøre merkevaren mer interessant ved å erklære at du er lei av å være din egen merkevare.»

SOPHIE ELISE har egen manager og tjener så mye penger at hun ikke trenger å tenke på penger. I fjor ble hun - utfra sin innflytelse - rangert som medie-Norges mektigste kvinne, foran Aller/Se&Hør-sjef Ellen Arnstad, kulturminister Helleland og Dagbladets Marie Simonsen. Maktbasen er 300 000 ukentlige blogglesere. Men hvor kom den horden i fra? Og hva er det de finner i den digitale billeddagboken til en (tross alt!) enkel jente fra Harstad?

Populære blogger er gjerne basert på egen kunnskap og erfaring (med mat eller interiør), ens egen livssituasjon (med barn eller sykdom) eller tidligere status (eks-motebladredaktør). Men Sophie Elise er ikke engang fruen til noen. Det hun er god til, er å være Sophie Elise. Det er det hun har gjort til jobb: Å leve - og skildre - sitt eget liv, med alt det innbærer av slitsom posering, shopping, sminking, festing og kafébesøk.

Hvem er Norges mest postmoderne person, spurte Morgenbladet nylig. Og trakk fram Sophie Elise som kandidat. For folk med kultur og dannelse er hun en legemliggjøring av narsissisme, overflatiskhet, kjendiseri og intimitetstyranni. «Sophie Elise er mørket,» sa en klok venn av meg. «Hun er manifestasjonen av en tid der fremstillingen av virkeligheten trumfer virkeligheten. Hun fremstår som stokk dum, og likevel er hun 'generasjonens stemme'.»

HER MÅ JEG TA ta litt dissens. Da Sophie Elise møtte Jonas Gahr Støre, Norges mest velutdannede politiker, til en samtale om livsvalg (se opptak på YouTube), var det han som famlet, med sine floskler og abstraksjoner. Og det var hun som kom med det subtile spørsmålet: «Har du alltid vært "en flink pike»?

Samme hos Ole Torp, i hans «aktuelle og dyptpløyende» samtaleprogram som ellers inviterer folk som Per Fugelli og Bernt Hagtvet. Sophie Elise framsto ikke som en gjest fra «Paradise Hotel». Hun fikk heller Torp til å virke litt enfoldig, med sitt innstendige, men diffuse, fokus på hennes ansvar som «forbilde». Hun forklarte rolig at dette er et flytende begrep, at leserne også kan tenke selv, at hun ikke kan ta ansvaret for en hel generasjon. Så fortalte hun om boka. Torp spurte hva den het. «Forbilde», svarte Sophie Elise.

SELVFØLGELIG. Sophie Elise skjønner at «forbilde»-problematikken setter sterke følelser i sving, reiser store moralske spørsmål, gir anledning til å diskutere alvorlige samfunnsproblemer (kroppspress, kjønnsroller, kommersialisme), hele tiden med henne selv i sentrum. Og når skarpe hoder som Anki Gerhardsen framstiller henne som en helsefare for påvirkelige unge jenter, kan hun gråte på bloggen, og så bade i støtteerklæringer og medieoppslag om mobbingen hun utsettes for. Forbilderollen gjør henne til både til trussel og offer.

Faktisk er det meste ironisk eller paradoksalt ved Sophie Elise: Hun er blondinen og «knulledukken» som snakker om dårlig selvtillit og destruktive tanker. Den skjønnhetsopererte som advarer andre mot å gjøre det samme. Rosabloggeren som tematiserer palmeolje, pelsoppdrett, flyktninger og valgdeltakelse. Hun bader i både blitzregn og netthets. Hun blotter puppen i protest mot kjønnsfokus. Hun dukker stadig opp i sosiale sammenhenger, men liker egentlig ikke folk.

«Jeg har en dødfin rumpe når jeg står i rett vinkel,» skriver hun. Men Harald Eias personlighetstest (basert på The Big Five) avslørte en innadvendt, lukket og litt mystisk grubler. Jeg spurte Eia om hans eget inntrykk. Han svarte: «Jeg skjønner at kidsa liker henne. Hun fremstår som så ærlig. Hun smisker ikke. Pynter ikke på ting. Prøver ikke å virke bedre enn hun er.»

IKKE LE. Ja, hun har pyntet på pupper, nese, lepper og det meste. Men bare tenk på Dolly Parton, den kvinnelige Elvis: Du kan ta selvskapingen til drøye høyder, så lenge du ellers er dønn «jorda» som person.

Derfor kan man godt si at postmodernismen ikke kom til Norge på åttitallet (som annet enn seminarøvelse), men først på 2010-tallet, i form av en superblogger som blandet høyt og lavt, seriøst og useriøst, og overflate og dybde på måter som nesten ingen fant ut av. Men du kan også si at Sophie Elise lever opp til en av de trauseste norske dyder: Vær deg selv i alt du gjør.