KIM WALL: Liket av den svenske journalisten Kim Wall ble funnet denne uka. Men hvem var hun? Foto: Scanpix
KIM WALL: Liket av den svenske journalisten Kim Wall ble funnet denne uka. Men hvem var hun? Foto: ScanpixVis mer

Ubåtmysteriet: Kim Wall

«Hun var et vindkast av positiv energi, en livskraft så sterk at det føltes godt bare å være i nærheten av henne»

Kim Walls venner vil at vi skal huske journalistikken hennes - og hvor farlig det kan være å være kvinnelig freelancejournalist.

Kommentar

«Hun var et vindkast av positiv energi, en livskraft så sterk at det føltes godt bare å være i nærheten av henne», begynner den amerikanske journalisten Alexis Okeowo i kommentaren «My friend Kim Wall», publisert i The New Yorker denne uka.

Som alle andre er Okeowo sjokkert over den svenske journalisten Kim Walls brutale dødsfall. Sjokkert over den nesten føljetongaktige historien som har utspilt seg etter at danske medier først meldte at en ubåt hadde sunket utenfor Danmark. Som hittil har endt med funnet av Walls parterte lik og en myriade av forklaringer fra ubåtens eier, den danske oppfinneren Peter «Rakett-Madsen» Madsen.

Sjokkert over en historie som er så hinsides at den framstår mer som fiksjon, som Skandinavia noir, som Jo Nesbø, «Broen», «Forbrytelsen», enn som noe som faktisk har skjedd i virkeligheten.

Da er det ikke så rart at Okeowo tilsynelatende hadde to utgangspunkt for teksten om vennen sin. Det første var å menneskeliggjøre henne. Kim Wall er ikke bare et flatt fotografi, en maltraktert kropp, en oppsiktsvekkende historie. Hun var et menneske av kjøtt og blod og bein i nesa. Okeowo forteller om første gang hun møtte trettiåringen, i et bursdagsselskap i New York. Wall kom seint, men godt. Satt seg ned ved siden av Okeowo og begynte å snakke, «hun fortalte meg om sine reiser til Cuba, turen hun snart skulle ta til Sri Lanka, tiden i Kina, og hun ga meg råd om hvordan jeg best mulig skulle løse et kjærlighetsdrama».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kim Wall var en prisbelønt journalist som rapporterte fra hele verden. Hun hadde studert internasjonal politikk ved London School of Economics og journalistikk ved Columbia University i New York. Hun hadde lært seg mandarin, jobbet internasjonalt, publiserte saker i The Guardian, New York Times, Time Magazine, The Atlantic. I fjor ble hun tildelt Hansel Mieth-prisen for «Beste digitale reportasje» for en sak om klimaforandringer og atomsprengninger på Marshalløyene i Stillehavet.

Hun var en en ekstremt kompetent og uredd journalist, det er lett å se av sakene som ligger på nettsiden hennes, kim-wall.com.

Hun kom seg til og med inn i Nord-Korea.

«Kim har jobbet i mange farlige områder og vi har ofte vært bekymret for henne. At noe skulle skje med henne i København, bare noen kilometer fra barndomshjemmet hennes, hadde vi aldri kunnet forestille oss», skrev familien da hun først ble meldt savnet.

Og det er dette som er Okeowos andre utgangspunkt for kommentaren i The New Yorker: Hun mener at mediekrise og kutt i budsjetter har gjort det farligere å være frilanser. Spesielt kvinnelig frilanser. Når det blir mer og mer rutine at man drar ut og håper på å få solgt saken sin i etterkant, er det ingen som passer på at alt går bra. «Da hun døde var det ingen av redaktørene hun jobbet med som visste hvor hun var ... Hun var prisgitt intervjuobjektets anstendighet ... En risk de fleste kvinnelige frilansjournalister kjenner godt til», skriver Okeowo. Det er et ekko av det en annen journalistvenn av Kim Wall, Sruthi Gottipati, skrev i The Guardian i forrige uke, før Walls lik var funnet: «Min venn Kim Walls forsvinning viser at det er farlig å være kvinnelig journalist over hele verden», skrev Gottipati.

Også i likestilte Skandinavia.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook