SELVBIOGRAFI: Paula Fox forteller om en særdeles turbulent barndom, i den første av to selvbiografier. Foto: NTB SCANPIX / AP /Victoria Will
SELVBIOGRAFI: Paula Fox forteller om en særdeles turbulent barndom, i den første av to selvbiografier. Foto: NTB SCANPIX / AP /Victoria WillVis mer

Hun var hatet av sin mor, og ble selv bestemor til Courtney Love

Glitrende selvbiografi om et ekstraordinært liv.

ANMELDELSE: «Munnen forma seg til eit kaldt, strålande smil. Eg skalv inn i sjela».

Passasjen kunne vært hentet fra en grøssende massemorderkrim. Det er den ikke. Den er hentet fra Paula Fox' selvbiografi «Lånt stas». Det fryktelige smilet stammer fra Paulas mystiske mor, Elsie de Sola, som stirrer på sin lille datter med mord i blikket.

Først barnebokforfatter
Den nå 91 år gamle New Yorkeren Paula Fox har hatt et selsomt liv, både privat og profesjonelt. Etter en ekstremt turbulent barndom, debuterte hun som barnebokforfatter da hun var over førti. For barnebokkarrieren mottok hun i 1978 det som ble regnet for verdens viktigste bokpris; H. C. Andersen-prisen.

Hun debuterte med voksenboka «Poor George» i 1967, og skrev flere kritikerroste romaner etter det. De ble senere glemt, inntil Jonathan Frantzen gjenoppdaget hennes forfatterskap. Det førte til at samtlige av hennes 60- og 70-tallsromaner nå har kommet i nye opplag, med stor suksess. En forfatterskjebne som for øvrig er påfallende lik to av hennes samtidige kolleger, James Salter og Richard Yates.

To selvbiografier
I 2010 kom «Desperate personar» på norsk. Den er en helt glitrende realistisk skildring om et middelklasse-USA som går til helvete. Barndomsskildringen «Lånt stas» er den første av hennes to selvbiografier. Den dekker tiden fra Fox' første minner som fire-femåring, fram til hun som tjueenåring får en datter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ganske ekstreme saker, forsterket av Fox' suverene skrivestil, direkte, usentimental og tilforlatelig.

«Eg hadde vorte etterlaten på ein barneheim på Manhattan nokre få dagar etter at eg var fødd, av den motvillige far min og av Elsie, mor mi, som hadde eit panisk og ustyrleg hastverk med å bli kvitt meg», skriver Fox om seg selv, som tre måneder gammel ble plassert hos den milde presten onkel Elswood i Balmville, New York.

Udugelige foreldre
Boka åpner med spredte minner derfra, kanskje hennes lykkeligste tid. Inntil Paulas spanskfødte mormor hentet henne, og tok henne med til Cuba for et år. Det ble starten på en ekstremt urolig oppvekst med utallige flyttinger, sporadisk skolegang og tilfeldige opphold hos tilfeldige mennesker.  

««Ho gav meg eit ultimatum,» begynte han. «Ho sa: 'Enten forsvinn ho, eller så forsvinn eg.'» Han rista sørgmodig på hovudet. «Eg hadde ikkje noko val,» sa han i eit lett sjølvmedlidande tonefall».

Hun var hatet av sin mor, og ble selv bestemor til Courtney Love

Dette sier faren til lille Paula, og det dreier seg altså om Paulas mor som krever at faren må velge mellom Paula og henne. Det er sjelden jeg har lest en skildring av to så helt udugelige foreldre. Spesielt Paulas mor, som nærer et uforklarlig hat til sin datter. Boka gir også et bildet av et fattig USA i mellomkrigstiden, i periferien av kjente og mindre kjente storheter på den tiden.

Udugelig far og iskald mor Foreldrene vanket i et Fitzgerald-aktig miljø, og beskrives som ekstraordinære og glamorøse. Faren, Paul Hervey Fox, skrev filmmanus, et av dem så dårlige at det ifølge Graham Greene skal ha vært det mest elendige han noen gang hadde sett. Moren Elsie beskrives som like vakker som hun er iskald; «1600-talls-spansk, fra en tid da folk fikk hodet kappet av», skal Fox har sagt i et intervju, ifølge Brit Bildøens informative forord.

De to drakk for mye, levde fra hånd til munn, leide seg hus her og der — et av dem etter at moren hadde ligget med huseieren.    

Diktning og sannhet
«Ein minneroman» har den solide oversetteren Tove Bakke satt som undertittel på disse memoarene. «Tida lurer minne opp i stry», skriver Fox selv et sted, med en tone som verken er sutrende eller egentlig fordømmende. Hun skriver erindringer som hun skriver romaner; direkte, av og til spissformulert, av og til med en viss komikk, av og til med en usentimental, nesten forundret, sårhet.

Hun sirkler inn barndommen gjennom erindringsglimt og episoder, og gjenerindrer replikker og former portretter som kun en voksen forfatter er i stand til å skape. Som det av faren: «Etter å ha helt i seg eit par drinkar vart han forelska i si eiga stemme, som vart honningsøt på teatervis og full av meiningsladd kviskring og innlagde pausar. Han var trollbunden av si eiga røyst; tankane hans kom snublande etter.»

Forholdet mellom diktning og sannhet er med andre ord komplisert. Det er det alltid når det gjelder erindringer. Det som er et ubestridelig faktum, er det ulykkelige mor-datter-forholdet som skal vise seg å gå i arv.

Skandaleomsuste kvinner
Vi får aldri vite noe hvorfor Elsie var så iskald overfor datteren — annet enn at hun syntes komplett uegnet som mor. Skjebnen ville at Paula selv fikk en datter da hun var tjueen, som hun adopterte bort. Datteren ble senere mor til Courtney Love, som ikke ville ha noe med verken moren eller bestemoren gjøre. Hennes datter igjen, som mistet faren Kurt Cobain da hun var to, har i perioder vært i fosterhjem på grunn av morens rusmisbruk. En slekt av sterke begavede og skandaleomsuste kvinner, med andre ord, men også ekstremt ulykkelige mor og datter-konstellasjoner.  

Ekstra kinky blir det av ryktene om at Marlon Brando var far til Fox' datter, og dermed bestefar til Courtney Love. Fox selv har aldri villet kommentere dette - eller avsløre barnefaren. Da er det mest sannsynlig «the plummer», spør du meg.