Det er tidlig på sommeren i 1967, en søndag formiddag på Fornebu, Oslos tidligere hovedflyplass. Måpende betrakter jeg en kvinne som har stoppet opp for å hilse på hunden vår, Lady, en afghansk mynde. Hun sier at den er noe av det vakreste hun har sett, hun kjæler med den, stikker nesa sin mot snuten dens, småprater, smiler og ler. Hun er elegant antrukket, lukter godt, og nå konverserer hun muntert med min far.

Som guttunge har jeg ingen anelse om hvem hun er, men jeg er fjetret. Hennes vesen gjør et uutslettelig inntrykk på den sju år gamle utgaven av meg. Antakelig også på min godt voksne far.

– Det var Wenche Foss. Skuespillerinnen, sa han med ærbødighet i stemmen, etter at hun forsvant mot en av «gatene».