FORBILDE: Forfatter og programleder Vera Micaelsen er død, bare 43 år gammel. Her fra 2006, da hun ble ansatt som langfilmkonsulent i Norsk Filmfond.
Foto:Steinar Buholm/Dagbladet.
FORBILDE: Forfatter og programleder Vera Micaelsen er død, bare 43 år gammel. Her fra 2006, da hun ble ansatt som langfilmkonsulent i Norsk Filmfond. Foto:Steinar Buholm/Dagbladet.Vis mer

Vera Micaelsen 1974 - 2018

Hun var så innmari kul, mest fordi hun turte å være ukul

Vera Micaelsen har vært et forbilde i flere tiår.

Det er ikke mange mennesker jeg har sett opp til i så mange ulike faser av livet som Vera Micaelsen. Det startet i 1995, da hun dukket opp på skjermen som frontfigur for det ferske ungdomsprogrammet «Go’elg», ved siden av Jan Erik Larssen. Et crazy turbopar som skulle få oss til å le innimellom studiointervjuer og musikkvideoer (tenk at det fantes ei tid da vi var prisgitt tv-programmer som bare kaanskje kom til å spille favorittlåta denne uka).

Men de var mer enn bare morsomme. Særlig Vera var balsam for sjelen til en usikker nesten-tenåring. Hun var så innmari kul, mest fordi hun turte å være ukul.

Et ungdomsforbilde milevis fra dagens Kardashians og motebloggere, uten at vi skal henfalle til en «at var så mye bedre før»-kommentar. For jeg tror jo – eller vet – at hun hadde gått rett hjem hos 2018-kidsa også. Det har hun bevist i så mange sammenhenger.

I ei tid da NRK fortsatt var landets fremste kjendisprodusent, var hun leder for et ungdomsprogram som produserte innslag som «hvordan kvitte seg med luft i magen på fest».

Den ujålete væremåten lærte seerne at ingenting egentlig er så farlig. Det var et viktig signal den gang, og ikke mindre viktig noen år seinere, da hun var spaltist i Foreldre & barn og skrev hysterisk morsomme og kloke spalter om småbarnslivets strabaser. En tekst om at mamma av og til må få lov til å ta seg en banan etter å ha karret seg hjem fra skole og barnehage, før hun kan hjelpe tre barn med å kle av seg varme parkdresser, har jeg sitert fra i flere sammenhenger. Slik ble hun mitt mammaforbilde også.

For ikke å glemme litteraturformidler-forbilde. Én ting var alle bøkene hun skrev selv, fra faktabøker om filosofi og følelser til ungdomsbøkene «Hyperpubertet» og «Discosatan», der vi fikk pinlighetshumoren fra «Go’ elg»-tida i oppdatert versjon.

Men hun brant åpenbart vel så mye for å vise fram andres bøker, spesielt for barn og unge. Hun var den perfekte programlederen for Uprisen-showet, for paneldebatter på litteraturkonferanser og bokbad for både voksne og barn.

Alltid smittende entusiastisk, energisk og morsom, men aldri for mye – hun visste hvordan hun skulle løfte fram deltakerne uten å overskygge dem.

Ordet «varm» går igjen når kolleger og venner beskriver henne i dag, og det virker passende også for de av oss som fulgte henne mer på avstand. Selv fikk jeg fikk bare møtt henne ordentlig én gang, i en bransjedebatt om barnelitteratur, der engasjementet hennes for de viktigste bøkene kom tydelig fram. Jeg skulle ønske det kunne blitt flere anledninger.

For det er helt opplagt: At Vera Micaelsen er borte, er et stort tap for norsk kulturliv, og for barne- og ungdomskulturen især.