Anmeldelse Film Jackie

Hun var verdens mest elegante kvinne. Her lurer hun på hva annet hun er

Natalie Portman våger å la Jackie Kennedy være skarp og bitter i «Jackie» . Dermed gjør hun sterkere inntrykk.

FILM: Blandingen av glamour og lidelse har noe uimotståelig over seg. Det kan synes å gi det den gjelder, både skinnende overflater og store dyp, og det skapte en intens mystikk rundt Jacqueline Bouvier Kennedy, som bare rakk å være USAs førstedame i et blunk av tid før hun ble enke. I møte med et liv som ble levd så tett på så mange dramatiske hendelser, legger den chilenske filmskaperen Pablo Larraín sin kløkt for dagen ved å velge vekk nesten alt, og bare vise fram et kresent utsnitt av Jackies liv: Dagene etter drapet på ektemannen John F. Kennedy, og noen få tilbakeblikk til tiden før drapet, til den fjernsynssendte omvisningen hennes i Det hvite hus og til en huskonsert hun tronet over som en slags barokkdronning.

Jackie

5 1 6

Drama

Regi:

Pablo Larraín

Skuespillere:

Natalie Portman, Peter Sarsgaard, Billy Crudup

Premieredato:

17. februar 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

Jackie

Se alle anmeldelser

pHan viser fram både den forføreriske fasaden, og, gradvis og mer subtilt, den underliggende uroen som preger både Jackie (Natalie Portman) og svogeren Bobby Kennedy (Peter Sarsgaard): Hva om fantasien og myten er alt hva de er?

Sarkastisk Portman

Det har ikke gått mer enn ei uke siden skuddet i Dallas når en journalist (Billy Crudup) banker på døra til den sørgende Jackie. Det er hun som har tilkalt ham, og hun gjør det klart at bare et pyntelig utvalg fakta skal ut til leserne hans. Det anspente kontrollbehovet røper at det er mye å dekke over, men Larraín unngår klokelig å gå i detalj også her. Det er som om han deler hovedpersonens aversjon mot vulgaritet, om enn kanskje av kunstneriske mer enn estetiske grunner, vel vitende om at antydningene kan være vel så effektfulle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne Jackie er sarkastisk og skarp overfor journalisten; nærmest til å skjære seg på, hun møter det med et anstrøk av trett bitterhet når han bikker over i det beundrende og innsmigrende. Rollen ble ansett for å være et Oscar-agn for Natalie Portman, som riktignok ble behørig nominert, men ikke lenger er favoritt til å vinne prisen. Men hun er bedre her enn i «Black Swan», som hun vant for; mer innlevd, mer jordnær og troverdig i scenene der Jackie er brå og irritabel, overveldet av å være tungt traumatisert og samtidig måtte slåss for sin egen framtid.

Hun nevner i forbifarten at ektemannen syntes hun brukte for mye penger på fjas og forskjønnelser, selv om hun prutet på møblene; når journalisten lar seg imponere over det store huset, bemerker hun at det ikke er hennes, at hun egentlig ikke eier noe. En av tidens mest elegante, attraktive og myteomspunne kvinner er også maktesløs; hun kan bare beholde posisjonen så lenge hun er ønsket i en rolle, som dekor og symbol. Det er noe hun selv har skapt og selv har blitt slave av.

Nervøse myteskapere

En stor del av historien handler om Jackies kamp for å få ta de vesentlige avgjørelsene som angår ektemannens begravelse, som hun vil skal speile Abraham Lincolns. Rundt henne mumles det om at Kennedy kanskje ikke hadde utrettet fullt så mye som han som avskaffet slaveriet. Svogeren freser at broren burde blitt drept på grunn av borgerrettighetene, da hadde det i det minste betydd noe. Jackie selv er plassert midt i de dukkehusaktige interiørene, i symmetriske bilder, i omgivelser som er vakre, men liksom betraktet fra en halvt bedøvet distanse av hun som har vist seg så dyktig i å designe dem. Slik blir «Jackie» noe mer og mer poetisk enn en støl biografifilm; den handler om mennesker som møter fortellingen om dem selv i døra, og må spørre seg om de har latt den ta overhånd. På den måten er det overflaten som skaper dypet.