Hun viser at krim kan være mer enn underholdningslitteratur

Karin Fossums nye bok handler om et druknet barn.

VANSKELIG SAK: I sin siste roman åpner Karin Fossum døra inn til et av kriminalitetens aller mørkeste rom.

Foto:Steinar Buholm/Dagbladet.
VANSKELIG SAK: I sin siste roman åpner Karin Fossum døra inn til et av kriminalitetens aller mørkeste rom. Foto:Steinar Buholm/Dagbladet.Vis mer

ANMELDELSE: Karin Fossum er den av våre krimforfattere som nærer størst interesse for det grunnleggende spørsmålet om hvorfor mennesker dreper hverandre.

Jeg skal innrømme at jeg på generelt grunnlag er svak for hennes bøker. De viser hvordan kriminalromanen kan være noe mer enn ren underholdningslitteratur, for er det noe Fossum ikke er opptatt av, så er det å underholde. I hvert fall ikke på den enkle måten.

Hennes kriminalromaner uttrykker alle et sterkt ønske om å undersøke noe, vise noe, finne ut av noe. De er romaner om forbrytelser, og det gjelder i høyeste grad også for «Carmen Zita og døden»

Druknet gutt
Den sindige og lett melankolske Konrad Sejer får en sak i fanget som ved første øyekast ser ut som en ulykke.

Hun viser at krim kan være mer enn underholdningslitteratur

En liten gutt blir funnet druknet i et tjern, femti meter fra huset der han bodde sammen med foreldrene. Faren var i kjelleren. Moren ordnet med vask på badet, og var et øyeblikk uoppmerksom. Gutten kom seg ned til tjernet og falt i vannet. Eller var det likevel ikke slik det skjedde?

Landskap med gråtoner
Det handler om små barn og det som i rettsterminologien kalles «plutselig og uventet død». I slike saker finnes ofte verken tekniske bevis eller andre vitner enn foreldrene, derfor blir sakene arkivert som nettopp det. Tragiske ulykker. Selv om mye tyder på at mørketallene er store, og at disse statistikkene skjuler noen av de verste forbrytelser som tenkes kan.

Og det er ganske typisk for forfatteren Karin Fossum at hun begir seg inn i slike kuperte moralske landskap der gråtonene dominerer, og ikke det svarte og det hvite. Hun borer i det, henter næring i det, studerer det.

I «Carmen Zita og døden» kommer denne opptattheten av nyanser aller best til uttrykk i de finstemte dialogene mellom barnets mor og far, og i deres svært ulike måter å takle sorgen på. Og i de korte, men presise observasjonene til den aldrende etterforskeren.

«Hva vet du egentlig om sorg, sa Nicolai pluselig. - Alt, sa Sejer kontant.»