Hund, hus og stasjonsvogn. Nå!

NILS AXEL NISSEN setter spørsmålstegn ved den ustanselige streben etter å kunne være som «alle andre» i kronikken «Lov og rett i homo-Norge» i Dagbladet 22.06. Et godt anslag, og i sannhet et Sisyfos-arbeid, fordi «de andre» og det til enhver tid rådende sett av normer i et samfunn, bare sjelden vil være de samme idag som imorgen. Men vi har et unntak fra denne modernitetens svøpe, kanskje bare dette ene: Menneskenes evne til å utøve altruistiske emosjoner, som f.eks. ekteskapet - en potensiell kilde til trygghet, med eller uten barn - kan være eksempel på. Dette er et menneskelig karaktertrekk jeg vil påstå ethvert individ opp igjennom historien, uavhengig av kultur, arv og tidsånd, i større eller mindre grad har hatt iboende. Imidlertid er de normer og regler som har å gjøre med den samfunnsmessige konstitueringen av disse følelsene i kontinuerlig endring.

NISSENS AVMAKT for det tradisjonelle og eventuelt kommende kjønnsnøytrale ekteskapet, har etter min mening intet med selve ekteskapet som sådan å bestille. Det synes heller som om det dreier seg om følelsene forbundet med en monogam innretting av kjærligheten. Videre synes han, på vegne av oss alle, deterministisk i sitt svartsyn når det gjelder kjærlighetens grunnleggende livsvilkår. Dermed er det snakk tro og tvil, ikke lov og rett. «Hurra! Nå skal jeg også få late som om jeg har funnet den eneste ene og er monogam og lykkelig fordi jeg er gift!», utbryter Nils Axel Nissen, og fortsetter med å dra et skille mellom de såkalt privilegerte og de «svakere stilte» homofile i dette landet. Med «de privilegerte» synes jeg å lese mellom linjene at Nissen henviser til folk som f.eks. Beate Barth Nossum og Anne Holt, som vitterlig både har giftet seg med kvinnelige kjærester og fått barn. I det Nils Axel Nissen stempler deres valg av livsform som konformt konservative og bakstreverske, trer han selv inn i fundamentalistenes rekker: Den moderne litteraten Nissen trekker her opp den historisk sett fatale skillelinjen mellom «oss» og «de andre» når han vil kjempe for én livsform på bekostning av en annen for slik å kunne skape en tredje mulighet. Dermed bidrar han til en ytterligere polarisering av frontene i en utvikling som ellers ubønnhørlig synes å gå mot et mer samlet samfunn hva homofiles og heterofiles rettigheter angår. Denne «tredje veien» inneholder ikke desto mindre mange prisverdige poenger slik som «individbaserte rettigheter og likestilling». Men det emosjonelle anarkiet som ligger i kravet om å avskaffe troen på den livslange kjærligheten og dennes juridiske rammer betegner Nils Axel Nissens engasjement som kuriøst i en ellers livsviktig debatt om den videre utviklingen av homofiles rettigheter.

ETTER NÆRMERE tyve års intens motstand fra familien og undertiden også fra meg selv, har undertegnede endelig landet: Ja! Jaggu, om ikke jeg også kunne tenke meg å gifte meg, og det med en kvinne. Faktisk vil jeg foretrekke det, fremfor med en mann. Dette er imidlertid en privat sensasjon med liten offentlig interesse, akkurat som Nils Axel Nissens preferanser av livsformer er det.