HundehodeOfrer fangekamerat - og forfølges av skyld

Underholdende, men vel frodig kubistisk familiekrønike om gjengangere.

BOK: Når begynner fortellingen om ditt liv? Ved din fødsel, din mors og fars fødsel, dine besteforeldres, Adam og Eva? Morten Ramsland starter hos fortellerens farfar når han i «Hundehode» skildrer dansk-norske Asger Erikssons forløsning fra skyld. Asger rømmer som ung til Amsterdam, etter å ha forårsaket sin tilbakestående tantes død. På disse 400 sidene får vi vite bakgrunnen for handlingen. Det involverer blant annet hans frykt for «hundehodet» som bor i kjelleren, og farfaren Askilds flukt fra nazihundene i Buchenwald.

Ond

Boka starter da skipsførersønnen Askild møter skipsrederdatteren Bjørk i mellomkrigstidens Bergen. Askild er ikke fin nok, og etter krigsutbruddet begynner han med smugling for å imponere Bjørk. Han oppdages og sendes til Buchenwald. Der ofrer han sin fangekamerat for selv å overleve. Skyldfølelsen gjør ham til en ubrukelig, til dels ond, ektemann, far og farfar. Skylden skal forfølge etterkommerne som en «Gjenganger».Denne skjebnetunge Irving-aktige boka beveger seg hele tiden på grensen til det absurde. En såkalt magisk-realisme, der Asgers far Flappøre har så store ører at han hører sin avdøde oldefars formaninger. Han må gå med jernkorsett fordi moren tror han putter all verdens i ørene (mark, jord, slim), mens det egentlig er gutta i gata som morer seg med den grusomme sysselen.

Grotesk

Den velskrevne «Hundehode» er gjennomsyret av de mest groteske overgrep. Men det er også stor kjærlighet her, og mye absurd humor i denne frodige boka som rommer «alt». Blant annet får du fortellingen om Eplehode, som tatoverer sine edlere deler med navnet til sin elskede. Det er mulig jeg er en smule smålig når jeg innvender at boka blir vel frodig etter min smak. Ramsland selv har muligens sitt på det tørre, når han parallellfører sin fortellerstil med Asgeirs kubistiske malerier. Et svært godt bilde på et menneskeliv som ifølge fortelleren er «en uendelig opphopning av bruddstykker og skarpe kanter man kunne skjære seg på».