Hundeliv på «Huset»

Samspillet mellom Kjetil Skøien og tispa Easy ble et haltende sirkusnummer i Kunstnernes Hus.

Kunstnernes Hus i Oslo skapte nylig skandaleoppslag i mediene med en kostymert «narrenarkoman», og reprise på australske Stelarcs testing av smertegrenser med egen kropp fra 1976. Nå følger Kjetil Skøien opp med dyredressur for publikum samme sted, som inngår i utstillingen «The Dog Show». Det burde den kjente performancekunstneren latt være.

  • Skøien skapte så visst ingen skandale med Stunt Club-fortegn, som VG været ved å alarmere Dyrebeskyttelsen. Tvert imot. Forestillingens ambisjon var «å vise menneskets overtak på hunder, og få publikum til å synes synd på hunden» som ble utsatt for Skøiens maktutøving. Men tispa Easy ble ingen lett match for kunstneren. Den smarte, svarte hunden av arten flatcoated retriever underordnet seg ikke slavisk noen regi, men gjorde sin egen vri på forestillingen.
  • Mens Skøien lokket Easy med en kyllinggodbit for å få den med på leken, luktet hunden lunta om at det lå andre snacksy saker igjen i plastposen som kunstneren brakte med seg. Seinere skulle det veltrimmete dyret ta for seg av leverpostei som kunstneren hadde smurt rundt kjakene, men fant snart ut at det var andre sider ved det liggende homo ludens den kunne leke med. Slik ble det bare et dårlig sirkusnummer ut av forestillingen, og slett ingen anskueliggjøring av maktforholdet menneske/dyr. (Som for eksempel kom så sterkt til uttrykk med rasjonalitetens tegn og aggressivitetens undertoner i Vladimir Velickovics og Svein Bollings malerier fra 70-tallet).
  • Heldigvis er «The Dog Show» mer enn det haltende vekselspillet mellom to- og firfoting. Skøien får formidlet atskillig mer - og til dels med visuell styrke - om de problematiske og positive relasjonene i foto og via video. På de tre skjermene fins alt fra det innestengte dyrets forvirring over sin fraværende eiere til komisk puddelfrisering og uforstilt kos mellom hunder og mennesker. Likevel er det fotografiene fra dyreklinikken med syke og sårete skapninger som gjennom sin slående utsnittskarakter virkelig viser hva det vil si at hunden blir tatt hånd om.
  • Selvsagt kan levende dyr inngå i kunstneriske manifestasjoner på mer meningsfulle måter, noe jeg så i arte povera-kunstneren Jannis Kounellis' kontrollerte rom-regi med åtte flotte hester på Veneziabiennalen i 1978. Det samme gjaldt Jan Fabres forestilling på Black Box i Oslo forrige helg, hvor den lille hvite hunden var en viktig aktør. I motsetning til Easy som bare forskusler utstillingen.