Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hundre år etter

Fredag var det hundre år siden den tyske tenkeren Friedrich Nietzsche døde. I denne kronikken får vi et lite portrett av ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 25. august var det 100 år siden den tyske tenkeren Friedrich Nietzsche døde. Hans innflytelse har siden vist seg på svært mange ulike områder. Kunst, poesi, politikk skjønnlitteratur, psykologi, filosofi og teologi har i varierende grad og på forskjellig vis blitt påvirket av Nietzsche. I sin egen tid ble Nietzsche lite lest, han ble nok oppfattet som for ekstrem for de fleste. Bøkene hans solgte nokså lite mens han levde, noe som plaget ham en del da han anså sitt prosjekt for å være av verdenshistorisk betydning. Det ble faktisk i Norden man først fattet interesse for ham. Nietzsche korresponderte med August Strindberg og Georg Brandes, sistnevnte holdt de første forelesninger om ham i 1888. Og på anbefaling fra Brandes leste Nietzsche «Et dukkehjem», som fikk ham til å kalle Ibsen for «en gammel peppermø!». Siden ble bl.a. Garborg og Hamsun entusiastiske Nietzsche-lesere.

Friedrich Nietzsche ble født i Röcken, Saxen 15. oktober 1844. Familien hans var utpreget lutheransk pietistisk. Faren som var pastor, døde før Nietzsche fylte 5 år. Fra det tidspunkt bestod hans barndomshjem kun av kvinner. Fra sin tidlige ungdom er han svært interessert i musikk, og han har ambisjoner om å bli komponist, men han lykkes ikke helt med det. Nietzsche begynner å studere teologi og klassisk filologi først ved universitetet i Bonn i 1864, året etter blir universitetet i Leipzig hans studiested. Her oppdager han Schopenhauers filosofi, som får stor innflytelse på ham. Han blir også kjent med komponisten Richard Wagner. Som 24-åring blir han professor i Basel uten å ha skrevet noen avhandling, noe som var høyst uvanlig, men som var et resultat av en sterk anbefaling. I de neste årene har han mye kontakt med Wagner og hans hustru, Cosima, som var datter av komponisten Franz Listz. En kvinne som Nietzsche for øvrig var dypt forelsket i. Felles for Nietzsche og Wagner var interessen for Schopenhauer og hans syn på viljen og forløsning gjennom musikken. Nietzsches første bok «Tragediens fødsel» (1872) kan sees på som en hyllest til Wagner. Etter den tysk-franske krig i 1870 så Nietzsche for seg en kulturell oppblomstring i Tyskland, slik som i Athen på 400-tallet etter perserkrigene. Den klassiske filologen Nietzsche ville rehabilitere den greske tragedie hvor han håpet på at Wagner skulle bli en ny Aiskylos.

Imidlertid ble forholdet mellom de to konfliktfylt. Wagner forestilte seg Nietzsche som en som skulle legitimere sitt program fra et akademisk ståsted, mens Nietzsche hadde ambisjoner på egen hånd. Nietzsche følte at Wagner og særlig kretsen rundt ham, ble for nasjonalistisk og antisemittisk. Og Wagners bruk av kristne motiver i «Parsifal» begeistret ikke akkurat Nietzsche. Bruddet mellom dem ble endelig i 1878.

Nietzsche hadde en rekke helseproblemer. Særlig var han plaget av sterk hodepine, og han var svært nærsynt. I 1879 fratrer han sin professorstilling på grunn av helsen, og i de følgende årene er han stadig på flyttefot til steder hvor han finner klimaet godt for helsen. Det er i disse årene frem til 1889 at han utvikler det vi kan kalle hans «modne» filosofi.

Nietzsche utviklet aldri noe filosofisk system, noe som kanskje også var vanskelig å få til ut fra hans posisjon. Hans tenkning kan ikke sies å være spesielt tilgjengelig. For det første er hans utgangspunkt en kritikk av store deler av vestlig åndshistorie, så det er en fordel å kjenne noe til den. For det andre kan det være en tidkrevende prosess å sette seg inn i hans tankeverden, hvor problemene og ikke systematiske løsninger står i fokus. Han førte riktignok en god penn og skrev ikke noen «tung» fagfilosofi. Faktisk hadde han temmelig stor stilistisk variasjon. Aforismen var kanskje hans mest typiske uttrykksmåte, men også essayistiske, lyriske og evangelistiske (!) formuleringer finner vi hos ham. Nietzsche mente selv «å vite hvordan man danser med ordene!». Hans skrivemåter kan igjen ha en viss sammenheng med det subversive prosjekt han hadde.

At han var seg bevisst sin manglende tilgjengelighet, reflekteres i undertittelen på «Slik talte Zarathustra», som han kaller «en bok for alle og ingen». Hans noe springende uttrykksmåte har igjen vært medvirkende til at han har blitt tolket i mange ulike retninger.

Et hovedmål for Nietzsche var å avsløre helt sentrale elementer i vestlig tenkning og idéhistorie.

Et av Nietzsches mest kjent slagord er «Gud er død». Denne «kjensgjerning» kan på mange måter egne seg som utgangspunkt for å forstå det mest sentrale hos Nietzsche. Utsagnet er mer enn en fornektelse av Gud. Det var flere som hadde avvist Guds eksistens før Nietzsche. At «Gud er død» innebærer at tilværelsen ikke lenger har noe fast holdepunkt. Det finnes ingen garantist som står bak det hele, tilværelsen blir uten noe objektivt festepunkt. Områder som filosofi, vitenskap, religion, kunst, normer og moral er konstruksjoner menneskene har skapt for å kunne orientere seg i tilværelsen. Men dette er illusjoner, noe oppdiktet som skal formidle en type allmenngyldig sannhet: «Sannhet er illusjoner som vi har glemt er illusjoner.» Unntaket er kunsten hvor det iboende fiktive ikke har vært skjult. Når disse ulike forståelsesnøklene til tilværelsen blir betegnet som noe kunstnerisk, betyr det ikke at enkeltpersoner eller «konspirasjoner» står bak, de kan heller forståes som en type kollektive mekanismer. Selv om Nietzsche «avslører» disse orienteringspunktene som fiktive, så betyr ikke det at han ser på dem som noe som behøver å være galt. Tvert imot er «illusjonene» nødvendige for at tilværelsen skal virke konsistent, stabil og beregnelig. Men det er viktig å være seg bevisst at forestillingene i tilværelsen er konstruksjoner. Derfor må en velge de sannheter for en selv som man trenger. Noen av dem er livsfiendtlige, andre er livsbekreftende. At de som er livsfiendtlige har overlevd, skyldes latskap og er uttrykk for en «slavemoral». All viten blir nå å betrakte som noe ladet, som noe som ikke er interesseløst. For å uttrykke dette brukte han begrepet Vilje til Makt.

Med Nietzsches erklæring om at «Gud er død» er det også åpnet for å fortolke verden slik en selv ønsker det. Om det bruker Nietzsche begrepet perspektivisme. Det er ikke ensbetydende med en relativisme hvor alle fortolkninger er likeverdige. Perspektivisme kan heller forståes i retning av at ens egne fortolkninger får en privilegert status, det uttrykker at man selv har skapt seg sine sannheter.

Opphavet til mye av sin kritikk finner han hos Platon, hvor ideene representerer det «egentlige», og hvor vår verden kun er en kopi av disse. Nietzsche mener videre at denne forestillingen siden har utgjort et helt sentralt element i kristendommen. De forhåpninger kristendommen gir om frelse (i det hinsidige), impliserer et hat mot det dennesidige. Dette hatet betegner han vekselvis som ressentiment og (passiv-) nihilisme.

Noe Nietzsche stadig poengterer, er at vi ikke går mot noe bestemt mål, det er ikke noen iboende hensikt med livet. Nietzsche vil heller dyrke nuet og godta skjebnen, noe han slagordsmessig betegner som amor fati. Den kristne tankegangen om frelse har gitt grobunn for en utviklingstanke som siden har fått innpass andre steder i vestlig tenkning, blant Nietzsches (mange) eksplisitte eksempler er Hegels historiesyn og Darwins utviklingsteorier, som igjen blir en videreføring av Hegel. Også i spørsmål om moral mener Nietzsche kristendommens ideer har kommet i en sekulær drakt. Kant er blant de «skapkristne» Nietzsche ergrer seg mest over.

I januar 1889 får Nietzsche et sammenbrudd, hvor han faller om på torget i Torino. Diagnosen er organisk hjernesvikt, som antagelig skyldes syfilis. I sine resterende leveår er Nietzsche uten kontakt med omverdenen.

Nietzsche er på mange måter fremdeles relevant for oss. Hans tanker kan fremdeles gi oss store utfordringer, og selv mente han at verden sikkert ikke ville bli moden for ham før 100 år etter hans tid.