Hundre år med samvirke

I dag feirer fellesorganisasjonen for norske samvirkelag, Coop NKL, sitt 100-årsjubileum. Kooperasjonen var en viktig samfunnsaktør i mange lokalsamfunn på 1900-tallet, men i dag er det lite som skiller Coop fra de andre store matvarekjedene. Er forbrukerkooperasjonen blitt offer for sin egen suksess?

ET KARAKTERISTISK TREKK ved den såkalte nyliberale vendingen er hvordan kapitaleierne har tilrevet seg en dominerende, nærmest hegemonisk posisjon. Bedrifter etableres og drives på kapitaleiernes premisser og det overordnede målet er å sikre deres interesser gjennom en høyest mulig avkastning. Bevisstheten rundt andre måter å organisere økonomisk virksomhet på er tilsvarende liten. Likevel finnes det alternativer. Ett av disse er forbrukersamvirket, eller Coop som det nå heter. Kooperasjonen er spesiell fordi det er medlemmene som eier virksomheten. Organisasjonen representerer en eier- og styringsform bygd på rollen som forbruker og ikke på eierskapet til kapital. Her er det ingen matvarebaroner eller kolonialmajorer som henter ut profitt på folks daglige innkjøp. Selv om halvparten av alle husstander i Norge er tilknyttet kooperasjonen er det nok likevel få som er klar over denne prinsipielle forskjellen.

I DAG FEIRER Coop et stort jubileum. For nøyaktig hundre år siden etablerte norske samvirkelag Norges Kooperative Landsforening (NKL) som sin fellesorganisasjon. Det markerte starten på en utvikling som skulle bli en betydelig suksess sett i internasjonalt lys. Da samvirkeorganisert handel i Europa i tiårene etter andre verdenskrig begynte å komme opp i alvorlige problemer, fortsatte veksten i Norge. I Storbritannia, som har vært kalt «kooperasjonens vugge», ble samvirkets markedsandel mer enn halvert i løpet av få år, og medlemstallet falt dramatisk. Og i løpet av 1980- og 1990-tallet brøt også det meste av forbrukersamvirket i Tyskland, Østerrike, Belgia og Frankrike sammen. Med sin sterke medlemsvekst og vedvarende høye markedsandel inn i det 21. århundre er det norske forbrukersamvirket blitt stående som en særlig livskraftig del av bevegelsen, sammen med kooperasjonen i de andre nordiske land. Det gir grunn til å spørre etter årsakene til denne særstillingen.

DEN VIKTIGSTE forutsetning for kooperasjonens sterke stilling i Norge har vært evnen til å møte befolkningens økonomiske behov under skiftende vilkår. Allerede fra 1860-årene og fremover spilte samvirkeorganisert handel en nøkkelrolle i moderniseringsprosessen på den norske landsbygda. Lokale handelsforeninger bidro til å overvinne stivheter i det gamle omsetningsmønstret og ga avgjørende impulser til detaljhandelens tidlige utvikling. I etterkrigsårene fikk forbrukersamvirket en fremskutt posisjon i moderniseringen av varehandelen. Kooperasjonen ble en aktiv pådriver for teknologisk og organisatorisk fornyelse, medutvikling av selvbetjening, varehus, moderne lagerdrift, samordning av innkjøp og profilering av butikknettet som sentrale elementer. Den sterke velstandsveksten førte samtidig til at folk flest fikk del i forbruksmønstre som tidligere hadde vært forbeholdt et mindretall. Samvirkelagene ble viktige distribusjonskanaler for radioer, vaskemaskiner og mopeder, synlige uttrykk for et voksende forbrukersamfunn. Inngangen til 1980-årene stilte forbrukersamvirket overfor nye utfordringer. Den private handelen begynte å organisere seg i slagkraftige, nasjonale grupperinger. Etter en periode med nedgang mot slutten av tiåret ble det på ny skapt vekst da forbrukersamvirket ved inngangen til 1990-talletutviklet sin varehåndtering til det første fullintegrerte distribusjonssystemet i norsk varehandel. Det norske forbrukersamvirke har på denne måten vært karakterisert ved en evne til stadig omstilling og innovasjon. Men noe av forklaringen på kooperasjonens økonomiske slagkraft må også søkes i særtrekk ved den private handelen. Helt til 1951 stengte forbudet mot filialdrift for samordning og kapitaloppbygging i den private sektor. I årene som fulgte, førte intern maktkamp og fastgrodde forestillinger om verdien av småskaladrift til at privathandelen i liten grad evnet å organisere seg i større enheter. Dermed fikk forbrukersamvirket spesielle fordeler av sin mulighet for integrasjon.

VED SIDEN AV en sterk økonomiske tilpasningsdyktighet har også den ideologiske profilen bidratt til særpreg og gjennomslagskraft. Ved å søke samarbeid med både arbeidernes, bøndenes og fiskernes organisasjoner har forbrukersamvirket sikret en bred folkelig legitimitet. Kooperasjonen var en viktig samfunnsaktør i svært mange lokalsamfunn gjennom store deler av 1900-tallet. En føderativ organisasjonsmodell med vedvarende regionalt og lokalt selvstyre har også bidratt positivt. I mange andre land førte økonomiske tilbakeslag til at de kooperative landsforeningen overtok driften av mange lokalforeninger. Denne utviklingen svekket de demokratiske motkreftene i organisasjonene og førte til sviktende eierstyring med til dels katastrofale konsekvenser. I det norske forbrukersamvirket har en tydelig rolledeling mellom lokalforeningene og landsforeningen blitt opprettholdt. På kort sikt og i enkeltstående situasjonerhar dette gjort beslutningsprosessen mer komplisert. Men et slagkraftig lokalnivå har vært en viktig forutsetning for den norske kooperasjonens nasjonalt konkurransedyktige forretningsvirksomhet.

DEN KOOPERATIVE driftsmodellen skiller seg fra tradisjonell forretningsdrift på flere måter. Den bygger på foreningsprinsipper med åpent medlemskap og demokratisk styring, der hvert medlem som har betalt sitt innskudd har én stemme, uavhengig av sin økonomiske status forøvrig. Foreningen eier forretningen og fordeler det disponible overskuddet mellom medlemmene i forhold til hvor mye de har handlet i foreningens butikker. Medlemmenes innskudd i foreningen forrentes ellers etter en fast rente på nivå med bankinnskudd. Med utgangspunkt i medlemstall og omsetning er den norske forbrukerkooperasjonen på mange måter en enestående suksesshistorie. Likevel kan det hevdes at den også er blitt et offer for sin egen suksess. Den formen samvirket har fått i begynnelsen av det 21. århundre gjør at innholdet i egenarten er blitt vanskelig å se. For folk flest er det lite som skiller Coop fra de andre store matvarekjedene i Norge. Stordrifts- og effektivitetslogikken skaper utfordringer for den alternative styringsformen. Større enheter både på nasjonalt og nordisk nivå svekker den demokratiske innflytelsen og medlemsmedvirkningen. Man kan spørre seg om ikke kooperasjonen ved å få innpass i nesten halvparten av de norske husholdningene i en form som ikke skiller seg klart ut, har vunnet verden, men tapt sin sjel. På den annen side, med sin formelle demokratiske organisasjonsstruktur og sitt prinsipp om utbyttedeling inntakt, er viktige prinsipielle særtrekk fortsatt tilstede. Handler man hos Coop er det fortsatt medlemmene, og ikke et fåtall eiere som nyter godt av overskuddet. Mange vil derfor hevde at behovet for et forbrukereid alternativ lever videre, blant annet fordi den kooperative organiseringen, nå som før, er forankret i interessefellesskapet blant forbrukerne. Kronargumentet til de tidlige britiske kooperatørene har fortsatt gyldighet: Eierformen gir forbrukersamvirket en særegen legitimitet - ingen vil lure seg selv.Øystein Djupedalom høyere utdanningfram mot år 2020