Hundre års morsomhet

Den norske vittighetspressen utkom i hundre år, fra rundt 1850 til 1950. Så ble det stille. Fullstendig stille. Hvorfor døde denne pressen, som i sin tid gjor de Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix til verdensnavn?

Karikaturer og ondskapsfulle portretter er så gamle som menneskene selv. Men først på 1700-tallet kom det fart i omsetningen, med navn som William Hogarth og Honoré Daumier. Og først i 1800-årene kom det liv i produksjonen av spesielle blader, vittighetsblader, som fylte spaltene med politisk satire og gjøn. Der fikk karikaturene et fast, periodisk medium å spres gjennom. DE FØRSTE NORSKE vittighetsbladene av betydning var Krydseren fra 1840-tallet og Vikingen fra 1860-åra. I vers og tegninger, tekst og karikaturer gjøv de løs på tidas små og store hendelser. Deres popularitet var slik at konkurrenter dukket opp fra alle kanter. I den morsomme oversikten over vittighetspressens historie i Norge som filologen Bredo Berntsen nettopp har gitt ut, regnes opp 150 blad i alt. En tredjedel av disse var etablert i løpet av forrige århundre, resten i perioden 1900- 1950.

De fleste vittighetsblad her i landet fikk et kort liv. Av en eller annen grunn ble nyetableringene på dette området mer flyktige enn både dags- og ukepressens. Man kan gjette på at skjemtegauker alltid har vært lettsindige folk: de har satt i gang og utgitt blad lenge før kapitalen har vært sikret.

I tillegg er de utålmodige og spontane, opptatt av å utnytte aktualiteter. Mange av utgivelsene bærer navn som viser det. Bladet Telefon i Kristiania kunne jo bare holde seg så lenge dette mediet var helt nytt, det samme gjaldt Hallo (Trondheim 1899- 1917). Bare et fåtall av utgivelsene strekker seg derfor over flere enn to- tre år. Vikingen holdt det gående helt til 1943 - en enestående kontinuitet i denne form for presse.OG FOR EN PRESSE! Å bla i Berntsens bok er å åpne et fordums skattkammer. Så rik er denne tradisjon, så mangfoldig og burlesk dens tegnekunst, at man blir sittende og gape over all denne grafiske humor. Tenk at våre forfedre var så morsomme! Men hvor er de blitt av? Hvorfor har vi ikke slike blader lenger? Og hvorfor er et navn som Olaf Gulbransson ikke like kjent som Edvard Munch?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den illustrerte vittighetspressen er en avsluttet historie, tapt for alltid og glemt som folkehumor alt fra 1960-tallet. Dette åpner for spørsmålet: hva er det som i sin tid brakte denne presse til å blomstre? Og hva fikk den til å visne - hvilket den i praksis begynte å gjøre rundt 1920 og definitivt fra 1950-tallet, da de aller siste utløperne Humoristen og Tyrihans gikk inn?

Bredo Berntsen gir sitt svar på dette ved å betone karikaturenes sammenheng med politiske begivenheter. Det var den høyere politiske temperatur som satte inn fra og med 1880-tallet, med riksrettssaken og partivesenets oppkomst, og deretter alle krisene i forholdet til Sverige, som ga vittighetspressen dens moderne puls. Den buldrende Bjørnson, den sonore Sverdrup, den langmagre kong Oscar - dette var gjennomgangsfigurene i datidas vitseflora. Unionskrisen med dens mange muligheter for allegorier i framstillingen av to land som skiller lag, ble selvfølgelig et yndet stoff-område.ETTER 1905 FIKK VI den norske statsskuta - som oftest med Gunnar Knudsen til rors - i all slags vær fra blikk til storm. Og så den festlige målsaken, men utallige varianter av Trollene på Karl Johan - Aasen, Garborg, Sivle som knudrete bygdedyr midt i borgerskapets promenadetime. Og så forbudet! Det utopiske prosjekt å legge Norge tørt for brennevin ble naturligvis en uuttømmelig kilde (ja, nettopp) for landets karikatører. Smuglere i racerbåter, «snille doktorer» med sine gavmilde spritresepter, ble 1920-tallets typiske skikkelser. Det var altså begivenhetenes tette dramatikk fra statsrådssaken til forbudsavstemningen, via den rødglødende Tranmæl som svinger revolusjonens truende sverd, som ga tegnerne stoff - og publikum motiv for å kjøpe deres produkter.

En bakgrunn for vittighetspressens mangfold var at den i tillegg fungerte partidelt, akkurat som avisene. Tyrihans bød på venstre-moro, Korsaren på konservativ

humor. Hvepsen var sosialistenes eget vittighetsblad - og den stakk like giftig i grosserervommer som den svirret om de fine fruers utfordrende luksuspelsverk.MEN ETTER 1920 ble tidene vanskelige. Bare de færreste av bladene overlevde. Og etter at papirrasjoneringen under okkupasjonen førte til full stopp i 1943, var det nesten ingen som greide å reise seg igjen etter krigen. Den hederskronte vittighetstegner Jens R. Nilssen forsøkte patetisk å selge Humoristen ved hjelp av snuppete puppepiker etter krigen. Omslaget fra 1951 står gjengitt hos Bredo Berntsen som et aktstykke fra humorpressens definitive svanesang. Man minnes også 1950-tallets Tyrihans, et slags tegnet Cocktail, halvpornografisk og langt unna stilen i de gamle politiske vitseblad som de egentlig utgikk fra.

Man kunne si: Denne tørken i vitsekunsten svarer vel egentlig til tilstanden i politikken. Norsk politikk etter 1945 ble jo en grå og byråkratisk materie, tvers igjennom administrativ i sin tendens. Trauste menn i frakk og hatt delte ut ymse løyver i fellesskapets tegn, med samband og samnorsk og samskatt som tidas saker, i stedet for mellomkrigstidas livfulle strid og kiv. Ikke rart at karikaturtegnerne møtte oppoverbakken!

Men dette er nok bare delvis forklaringen. For samtidig med at den nye saklighet satte inn etter 1945, fikk nordmenn nye medievaner. Tegneseriene gjorde sitt inntog. Seriestriper i massevis flommet inn i avisene, og ut i egne serieblad. Disse tegneseriene, som var noe ganske nytt i Norge, ble det grafiske uttrykk for det nye Amerikas århundre, som nå meldte sin ankomst i Europa. Seriebladene fylte markedet - rett nok for et ungdommelig publikum i første rekke, men med desto mer ødeleggende effekt på lang sikt for den gamle vittighetspressen. Den reiste seg ikke mer.MEN ROCAMBOLE VAR IKKE DØD! Ny puls og temperatur fikk den politiske tegnekunsten i Norge med fjernsynet. Plutselig ble jo alle de grå femtitallspolitikerne til levende fjes, fysiognomier som snakket til oss fra skapet i stua. Karikaturtegnerne fikk en ny vår. Kunstnere som Ellen Auensen og Hans Normann Dahl kastet seg henrykt over den knudrete Bent Røiseland, den innfule Per Borten, den stoiske Trygve Bratteli. Jon Leirfall og Audun Hetlands skjemtebøker med illustrerte «Soger» fra norsk politikk ble bestselgere i astronomiske opplag.

Karikaturen, den satirisk-politiske tegning, var altså ikke død. Men vittighetspressen var borte. Det siste bladet gikk inn i 1958. Det ble derfor bøkene og avisene som kunne kassere inn den nytente interessen for den skarpe strek, sansen for den uforskammede linje og den hemningsløse billedparodi av folkets kårne og deres virke, som kom med fjernsynet.

Bredo Berntsens rikt illustrerte bok er et velkomment bidrag til et avsluttet kapittel av norsk historie.

  • Bredo Berntsen: «Skarpt sett».Med bibliografi over norske vittighetsblader 1836- 1958.158 s.Andresen & Butenschøn