HARDTSLÅENDE: Harald Flor møtte Joseph Beuys flere ganger. Flors første Documenta, den legendariske 1972-utstillingen, ble avsluttet med at den politiske tyske kunstneren arrangerte boksekamp for sin sak, «direkte demokrati». Foto: DPA
HARDTSLÅENDE: Harald Flor møtte Joseph Beuys flere ganger. Flors første Documenta, den legendariske 1972-utstillingen, ble avsluttet med at den politiske tyske kunstneren arrangerte boksekamp for sin sak, «direkte demokrati». Foto: DPAVis mer

Hundre dager, førti år

Denne uka åpner «verdens viktigste kunstutstilling». I år er det førti år siden Dagbladets pensjonerte kunstkritiker, Harald Flor, så sin første Documenta i Kassel.

De hundre utstillingsdagene begynner med lørdag 9 juni. Men da har allerede tilreisende journalister fra hele verden fått titte i to hele dager.

-Harald, du har vært på samtlige Documenta siden 1972. Alltid under de hektiske åpningsdagene?

-Ja, unntatt i '77 da jeg hadde brukket benet, og i ?'02 da det var streik.

I år legger 68-åringen besøket sitt til lenger ut på sommeren.

-Jeg har jo de hundre dagene på meg.

Documenta 13 settes sammen av et kuratorteam, i år ledet av Carolyn Christov-Bakargiev. De har valgt ut hele seks nordmenn blant de rundt 150 deltakerne.

En av dem er tekstilkunstneren Hanna Ryggen (1894-1970), som har nytt fornyet interesse i det siste. Trønderen Harald Flor husker trondheimsprofilen godt.

-Hun og mannen Hans var kjempekjente der, det er bare tøys at hun var glemt. Jeg ser henne for meg stabbende over Katedralskolen.

Som student skrev han nekrologen hennes.

-Det er interessant at antifascisten Ryggens teppe i Regjeringskvartalet ble bombet av Breivik, sier han.

-Det aktiverte den latente symbolske ladningen i det som for meg alltid har vært sterk. Hun får sitt verk brennemerket etter sin død, og vises deretter nettopp på Documenta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utstillingen, etablert i 1955 av Arnold Bode, har nemlig opphav nettopp i antifascisme.

-Bode var en radikal kunstner som nazistene fratok lærerjobben i '33. Han fikk maleforbud.

Etter krigen ville han at den utbombede hjembyen Kassel skulle knytte an til den modernistiske kunstutviklingen nazistene hadde forsøkt å stoppe. Gjenoppbygningen av byen ble kulturell.

-Bode, en kurator før kuratorrollen fantes?

-En praktiker, en iscenesetter. Kuratorbegrepet hørte jeg ikke før på syttitallet.

FRILANSER: Kurator Harald Szeemann sto bak Documenta 5 i 1972. Her fotografert av Harald Flor på den 49. biennalen i Venezia.
FRILANSER: Kurator Harald Szeemann sto bak Documenta 5 i 1972. Her fotografert av Harald Flor på den 49. biennalen i Venezia. Vis mer

Da hadde han etablert sin praksis, mannen som kunsthistorien regner som den første som ga (den i dag så sentrale) uavhengige kuratoren et viljesterkt ansikt: sveitseren Harald Szeemann.

Før hans tid var kuratoren et anonymt stabsmedlem; med ham ble rollen som auteur en mulighet. Blant Szeemanns fremste utstillinger er den legendariske Documenta 5 i 1972 - Harald Flors første.

-Det er få utstillinger jeg erindrer så mye fra som denne. Og få har gjort meg så forvirret og så irritert! Jeg var altså ambivalent, men skjønte med en gang at dette blir sittende.

-Szeemann kalte seg «utstillingsmaker». Han hoppet av det institusjonelle og ble en fri aktør, og kalte sin enmannsbedrift for «Agentur for åndelig gjestearbeid».

1968 hadde vært spesielt, med voldsomme politiske protester på Veneziabiennalen.

-Opprørspolitiet ble satt inn på Markusplassen. En svensk kollega av meg ble slått ned. Også i Kassel mente demonstrerende studenter at tysk og amerikansk popkunst fikk dominere.

-Et par unntak var Öyvind Fahlström og Ed Kienholz, som ble ansett som kritiske nok, erindrer Flor.

Tiår før Internett var det gjennom å lese svenske medier - som avisa Dagens Nyheter og bladet Paletten - at Flor forsto at han måtte til Kassel. Det var stort sett på svensk han hadde kunnet lese om '68-biennalen samt Documenta 4 samme år.

-Nettet? Det fantes knapt et tidsskrift i Norge. Du måtte oppsøke informasjonen selv. De typene jeg møtte i på Documenta 5, kunstnere som John Baldessari og Mario Merz ...! Man havnet i en informasjonsstrøm der nede som var utenkelig i Norge. Jeg traff ikke én nordmann der, sier han.

Flor hadde hørt om Szeemann gjennom utstillingskatalogen til «When Attitudes Become Form», en av historiens mest kjente enkeltutstillinger, som åpnet på Bern Kunsthall i 1969 og seinere ble vist på Institute for Contemporary Art i London.

-Bård Breivik hadde sett «Attitudes ...» i London, der han studerte på kunstskolen Central St. Martins, og tatt med katalogen hjem. Jeg skjønte lite av det, så ærlig må jeg være.

-Det var arte povera, happenings, land art - en mye mindre objektbasert kunst. Det var dette prosjektet som ga Szeemann prestisjeoppdraget i Kassel.

Flor gjorde unna Veneziabiennalen før han bega seg til Kassel sommeren '72.

-Jeg hadde sittet på adriaterhavskysten og skrevet om biennalen, og på reisen via Milano og Düsseldorf traff jeg en fotograf på toget som kjente Joseph Beuys godt.

-Hun fortalte masse om ham, og slik fikk jeg forståelse for en annen kunstnerisk praksis enn det jeg var vant med. Selv om all sjamanismen til Beuys fortsatt var litt for far out for meg.

Beuys, ett av de mest markante navnene i nyere tysk kunst, deltok både på «Attitudes ...» og på Documenta i 1964, 1972 og 1982. Det Beuys-arbeidet som møtte Flor da han steg av i Kassel for første gang var et rent sosialt verk:

DOCUMENTA XI: Kunstnerisk leder Okwui Enwezor.
DOCUMENTA XI: Kunstnerisk leder Okwui Enwezor. Vis mer

-Beuys klarte å gjøre Documenta til sitt eget forum. Der innredet han sitt såkalte kontor for direkte demokrati, en idealisert anarkistisk struktur der han satt og pratet med folk hele utstillingen igjennom. Siste dagen arrangerte han en «boksekamp for demokrati» der han forsvarte sitt politiske system, sier Flor.

Han blar opp nok et bilde fra klippmappa han har samlet over sine fire tiår som kritiker.

-Jeg møtte Beuys flere ganger. Her er han under Documenta i '82, da jeg fotograferte ham med Ivan den Grusommes krone, som han under en performance smeltet om til en harepus. Fra herskersymbol til frihetssymbol.

Szeemanns Documenta var stor, dyr og annerledes. Den blandet høy - og lavkultur og omfattet færre objekter og mer performativ kunst.

Szeemann lokket kritikere til titler som «But is it art?» og «Alas, the world is going to kitsch!».

-Alt dette var nytt for meg. I Norge hadde vi en eksplisitt politisk kunst, som Gras-gruppa. Szeemann var ikke politisk, sier Flor.

-Han var nysgjerrig på «dagens bildeverden», og blandet mentalt sykes bilder med kitsch og hverdagsbilder som Spiegel-forsider.

-Var det ikke ensomt å ha så få å dele erfaringene med hjemme?

FØR MURENS FALL: «Harald Flor i Vest-Tyskland» var bylinen fra Documenta i 1972. Foto: Dagbladets arkiver
FØR MURENS FALL: «Harald Flor i Vest-Tyskland» var bylinen fra Documenta i 1972. Foto: Dagbladets arkiver Vis mer

-Nei, jeg bare skrev som en tulling, jeg.

Publisert i Dagbladets papirutgave 6. juni 2012.