Hundreårsromanen. Vitner

Stort tenkt og veldreid, men mer imponerende enn virkelig engasjerende.

La oss starte med begynnelsen i forhold til Bengt Calmeyers siste bok. For hva er egentlig en «hundreårsroman» annet enn en svulstig og intetsigende litterær merkelapp? Bedre blir det ikke når betegnelsen brukes i bestemt form entall, slik at det hele oppfattes som selveste romanen for vårt århundre. Dette blir i overkant.

Ambisiøst


Brukt på Calmeyers «Vitner» er merkelappen likevel ganske dekkende, ikke minst i lys av forfatterens evne til å kombinere store mengder fakta i en helhetlig form, i dette andre bindet av en rekke på tre. Det er snakk om et ambisiøst prosjekt, som i forhold til intensjonen må sies å ha lykkes i forbausende grad. Ikke nødvendigvis som den absolutte romanen om det 20. århundre, men likevel som en sjeldent vidtfavnende samling av velskrevne og meningsbærende historier.

Troverdig


Sosiale, politiske og historiske forhold skildres detaljert og troverdig, gjennom en lang rekke sammenvevde fortellinger fra 1899 og fram mot vår tid.

Her får leseren innsyn i spenningen ved svenskegrensa i 1905, opptakten til første verdenskrig, «the roaring twenties», her treffes frivillige nordmenn i den spanske borgerkrigen, NS-medlemmer og kommunister, Oslo-folk i husnød etter annen verdenskrig, ihuga EF-motstandere og mange flere.

Kjøtt og blod


Enkeltskjebner er hele tida ment å være i fokus, og Calmeyer bruker mennesker av kjøtt og blod - både autentiske og oppdiktede - som vitner til seklets gang. Men portrettene er ikke alltid så gjennomført menneskelige som man kunne ønske, og forfatteren har åpenbart sitt hjerte i det historiske.

Litt for ofte tar samfunnsinteressen overhånd, og vitnene svinner hen som dogg for sola. Lange utlegninger om politikk og ideologi feier dem inn i glemselen, og kanskje er det også der de fleste av oss kommer til å høre hjemme. Likevel er det grunn til å beklage at det er blitt mer hundreår enn egentlig roman ut av Calmeyers bok, all den stund forfatteren også viser at han behersker de mer intime formater, når han bare vil. Han prioriterer det bare ikke.

Distanserte vitner


Mange lesere vil kanskje foretrekke en vinkling som dette, dersom de er på jakt etter et veldreid kurs i norsk historie.

Vi andre lar oss nok også imponere, som distanserte vitner. Men ikke som litterære deltakere.