NORGESVENN: Andre Brink foran Lofotveggen. Den sørafrikanske Nobelpriskandidaten har nylig besøkt festivalen Reine Ord. Foto: Fredrik Wandrup
NORGESVENN: Andre Brink foran Lofotveggen. Den sørafrikanske Nobelpriskandidaten har nylig besøkt festivalen Reine Ord. Foto: Fredrik WandrupVis mer

- Hundrevis av voldelige lovbrudd truer hverdagen

Nobelpris-kandidat André Brink fortviler over dagens ledelse i Sør-Afrika.

REINE I LOFOTEN (Dagbladet) Forfatteren André Brink (76) er langt hjemmefra. Når han snakker om det Sør-Afrika som er hans hjem på jorda, er det ikke med noen stor entusiasme.

Ifølge Brink svikter både regjeringen og politiet sine oppgaver totalt. ANC, African National Congress, som i 1994 kom til makten på en bølge av idealisme og planer om endring av samfunnet, har gjort alt annet enn å innfri forventningene.

- Vi lever i et samfunn som er herjet av lovløshet, korrupsjon og inkompetanse. Min store skuffelse i livet er at ANC med sin leder Jacob Zuma i spissen synes å ha glemt alt de sto for da de overtok makten. De har lært veldig lite. De lever på en fornektelse av sin egen fortid. Dagens Sør-Afrika er på mange måter et lovløst samfunn, men ingen forsøker å rydde opp.

- Hvordan preger kriminaliteten hverdagen til dere som bor der?

- Min datter var en kveld på en restaurant som ble overfalt av ranere. Ikke fattige folk, men voldsmenn iført pene dresser og som luktet dyrt etterbarberingsvann. Med våpen i hånd stjal de alle verdier fra gjestene og låste dem inne i et lagerrom. Det tok henne et år å komme til hektene. Det ble meldt til politiet, som bare trakk på skuldrene. Ingenting ble gjort.

Deretter ble min nevø skutt ned og drept av innbruddstyver i sitt eget hjem. Politiet hevdet først at de hadde tatt morderne og funnet bevis. Like etterpå forklarte de at bevisene var blitt «stjålet» fra politistasjonen. Drapsmennene ble satt fri. Slike episoder inntreffer hundrevis av ganger hver eneste dag. Politisjefen, som minner om en gangster, mener politistyrken må speile folket. Det vil si at den rommer 30 prosent kriminelle. Dette uttaler han sjokkerende nok helt åpent.

- Kjenner du selv på redselen for å bli utsatt for vold?

- La meg sitere min kone, Karina. Hun føler seg sikker på at hun før hun dør kommer til å bli voldtatt. Hun snakker ikke om at det kan skje, men at det helt sikkert kommer til å inntreffe.

André Brink snakker med rolige, overveide setninger om disse dystre tilstandene. Vold og lovløshet synes fjernt her vi befinner oss, på litteraturfestivalen Reine Ord i Lofoten.

Brink, vanligvis sammen med sin kone, har et særdeles nært forhold til Norge. De har besøkt landet 10-12 ganger og benytter enhver anledning til å komme tilbake.

- Landskapet her oppe er ubeskrivelig vakkert. Naturen er fullstendig overveldende. Karina og jeg har snakket om at vi på alle disse reisene har til gode å treffe et menneske vi misliker. Det oppleves som et pustehull å reise til et slikt sted. Jeg får ladet opp batteriene før jeg vender tilbake.

- Har du et forhold til norsk litteratur?

- Jeg har lest en del om norsk historie, og er svært begeistret for Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter. Jeg er totalt oppslukt av sagaene og har vært det de siste 20, 30 åra. Snorre og de islandske ættesagaene. Så jeg vet jo at det ikke alltid har vært like fredelig i disse strøkene heller.

I Reine har André Brink trukket fullt hus i en samtale om Sør-Afrika med NRKs Afrika-ekspert Tomm Kristiansen. I halvannen time var den overfylte salen rungende taus mens Brink fortalte om seg selv, forholdet til hjemlandet og til skikkelser som Nelson Mandela og biskop Tutu.

- Når Nelson Mandela kommer inn i et rom, vet du det. Du ser ham øyeblikkelig. Han utstråler en form for kjærlighet. Han får alle han snakker med, til å føle seg betydningsfulle. Du blir sett. Men dessverre er han på vei ut. Han har noen virkelig dårlige dager nå.

Det samme gjelder Tutu, som er syk. Han er sprudlende som en liten gutt som hele tida vil dele sukkertøyene sine med alle andre. For ham er verden et godt sted fordi du kan spre en følelse av lykke til andre mennesker.

- Men uten slike mennesker - hvordan ser framtida ut?

- Det er umulig å si. Jeg er bekymret og full av håp på samme tid. Alt er konfliktfullt. Du blir vant til at store motsetninger eksisterer side om side. Skuffelsen over lederskapet oppveies til en viss grad i opplevelsen av at vanlige mennesker har akseptert at vi nå lever i samme land, alle sammen. At vi har oppdaget og akseptert vår «sørafrikanskhet», om jeg kan uttrykke det slik. Problemet mitt er at situasjonen innbyr til stor tålmodighet. Og jeg er grunnleggende en svært utålmodig person.

Mens han er i Norge, kommer Brinks selvbiografi, «Veiskille», ut i Norge, en bok der forfatteren starter med barndommen og ledsager leseren gjennom et dramatisk liv, med høydepunkter under Paris-opprøret 1968, veien til forfatterskapet, møtet med sensuren, kampen mot aparatheidregimet - dessuten forholdene til kvinner. Han har tidligere fortalt i et intervju med Dagbladet at han ble strengt oppdratt og ikke hadde «noen erotiske erfaringer av betydning» før han var langt over tjue, men han har sannelig tatt igjen det tapte.

Særlig sterkt er kapitlet om hans glødende forelskelse og kompliserte forhold til den kjente poeten Ingrid Jonker, rett etter at han hadde giftet seg for første gang. Hun var et menneske som slet med store psykiske vanskeligheter og tok livet av seg i 1965, 31 år gammel. I dag er Brink lykkelig gift, men slik har det ikke alltid vært. Ekteskapet med Karina er hans femte, og han har fire voksne barn.

- Men konene mine skriver jeg ikke så mye om. Jeg tror ikke på «kiss and tell»-sjangeren.

- Har det vært en tøff prosess å skrive denne boka?

- Det har både vært svært anstrengende, men alt i alt en enestående erfaring. Jeg måtte ta alle mine moralske, menneskelige og politiske sider - alt jeg har lært om livet - opp til revurdering. Det er så mye man har glemt og som dukker opp igjen i en slik prosess. Det er nesten som å underkaste seg en psykoanalyse, med seg selv som analytiker. Du ser mye som er dypt urovekkende, men som du likevel må konfrontere deg med. Skal man skrive en slik bok, må man være totalt ærlig. Man blir mer ydmyk. Men nå kan jeg ikke vente på å komme hjem og skrive skjønnlitteratur igjen. Jeg er i gang med et verk om slavetida i Sør-Afrika. Deretter vil jeg skrive om situasjonen vi er oppe i nå.

Det vanskeligste å skrive om for Brink, var forholdet til faren, som var sorenskriver og hadde til oppgave å tolke lovene i apartheid-staten.

- Han skulle avgjøre hva som var rett og galt. Selv om han var en intellektuell og hadde et menneskelig følelsesregister, var han en del av systemet. Han døde i 1993, året før alt han trodde på gikk i oppløsning. Kanskje det var like bra.

- Hvordan var forholdet ditt til ham?

- Vi kom ganske godt overens, men sårene fra barndommen var større og dypere enn jeg trodde. Vi ble på et visst tidspunkt enige om å aldri diskutere politikk. Det var eneste løsning. Da gikk alt greit.

- Har du fått noen gledelige overraskelser underveis i boka?

- Absolutt. Særlig når jeg har skildret alle de fantastiske menneskene jeg har møtt og kjent og arbeidet sammen med.

Som dikter vet André Brink hva sensur er. I mange år levde han med forbudsspøkelset hengende over skulderen.

- Man kunne jo ønske at det ikke vil gjenta seg, men i det siste har det kommet skremmende uttalelser fra regjeringen, stemmer som tar til orde for at pressen og forfatterne må kontrolleres. At de ikke må tro at de lever i et fritt samfunn. Etter 1994 lød parolen «frigjøring først, deretter utdannelse». Det fikk den følgen at vi har fått en hel generasjon uten skolegang, og mange av dem sitter med makt. Ytringsfrihet var en av hjertesakene til ANC i 1994, men nå har til og med Jacob Zuma uttalt at avisene må kontrolleres. De oppfører seg mer og mer som det apartheidregimet de avløste.

- Hvordan kan man motarbeide slike tendenser?

- Jeg har nylig frontet et protestskriv mot sensur som ble undertegnet av 300 forfattere. Litteraturen, ikke minst blant den svarte befolkningen, har hatt en voldsom oppsving. Jeg har også kontakt med noen få, bra folk i maktapparatet. Men ikke de som har størst innflytelse. For meg er det viktig å bli boende i Sør-Afrika, selv om jeg lett kunne bosette meg utenlands. Men det det er viktig å bo i det landet som har formet meg og fortsette i kampen for et bedre samfunn.

- Betyr litteraturen noe for den videre prosessen?

- Kulturen og kunsten er råmaterialet i ethvert samfunn. Jeg må jo tro på at det å skrive betyr noe. Hvis jeg ikke bruker mine evner til det jeg er best til, ville jeg ikke kunne se meg selv i øynene.

Man må tro på at det går an å skape en mening. Ellers ville verden vært et veldig trist sted å være til stede i.