Hunndjevelen

Den britiske feministen Fay Weldon kjører på i kjent stil: Treffsikker, men karikerende

BOK: Fay Weldon fører leseren inn i en klam, for ikke å si klaustrofobisk, situasjon i sin siste roman. Som alltid fokuserer hun på kvinnens vilkår og frihet – i forholdet til mannen, fellesskapet og egen seksualitet. Ingredienser som dumme menn og utspekulerte kvinner er også med. Og som før overdriver og polariserer hun inntil det bisarre for å få fram sine poenger.

Spørsmålet hun stiller og ventilerer med typisk weldonsk vidd er: Hvor lurt er det å slippe en au pair inn i hjemmet? Siden dette er Weldon aner man raskt: Ikke så lurt.

Martyn og Hattie er samboere og har en datter på seks måneder. Hattie vantrives som hjemmeværende og vil tilbake i jobben som litterær agent. Martyn går omsider med på å ansette en au pair. Polske Agnieszka ankommer og hverdagståken letter. Kaos og frosne erter til middag erstattes av de deiligste og sunneste paier, et skinnende hjem og en fornøyd unge som strekker lubne armer – etter Agnieszka.

Husets gudinne

Hattie skyves ut på sidelinjen, men nekter å forholde seg til varsellampene som blinker. Snart spankulerer au pairen rundt i Hatties elegante klær (som jo er blitt for trange til Hattie etter all den gode maten), agerer supermamma og er husets gudinne. Martyn blir stadig mer forvirret – og fristet.

Kvinnefellesskap

Fortelleren er Hatties bestemor – en syttitoåring med en broket livshistorie ikke helt uten paralleller til Weldons egen. Hun rapporter, i litt fragmenterte former, fra Hatties tilværelse, og fra eget liv som kvinne, søster, mor og datter. Slik utvides tidsreferansen og det kvinnelige persongalleriet. Hennes hyppige telefonsamtaler med sin like aldrende søster er høydepunkter i boka. De to bekymrer seg for Hattie, men skratter av hvor lett moral og prinsipper går fløyten hos det unge paret. Alt for å beholde au pairen.

Disse to skikkelsene står fram med fortrinn og lyter, i motsetning til samboerparet, som verken er særlig reflekterte eller sympatiske.

Weldon har tidligere uttalt seg kritisk til «karrierefeminister», og romanen stiller ikke Hattie i et heldig lys. Men noe av presset som Hattie og andre unge kvinner lever under kommer godt fram. Presset om å gjøre det riktige, bruke det riktige, og ikke minst: Å være mor på den riktige måten. Valgene Hattie tar, og ikke tar, er imidlertid vanskeligere å forstå. Det blir en smule farseaktig det hele og realismen er ikke påtrengende.

Grovkornet

Men dét er jo noe av Weldons stil, og romanen er utvilsomt bedre enn hennes forrige. «Bulgari-forbindelsen» var en heller tynn historie sponset av det italienske juvelérfirmaet Bulgari.

Like fullt blir ikke årets bok mer enn grei underholdning. Jo visst er det morsomt med harselas og overdrivelser, og Weldon belyser som alltid relevante temaer og vår egen tid. Men hun trekker fortellingen ut i det outrerte, og ofrer i farten troverdighet og nyansering på underholdningens og overraskelsens alter.

Bokas oversettelse fungerer bra, selv om den norske tittelen, «Kan hun ikke bare gå?», ikke fanger det truende og foruroligende som ligger i romanen og i den engelske tittelen «She May Not Leave». Kanskje kunne man like gjerne sitert den gamle damen som betenkt sier om au pairen: «Hun slutter kanskje ikke».