hunting high and low

I 20 år har norske artister prøvd å gjenta a-has popsuksess i utlandet. Ikke alle har lyktes like bra.

NYHETEN sjokkerte et helt folk. Et band fra lille Norge på toppen av Billboard, det var nesten ikke til å tro. Endelig fikk vi noe mer å skryte av enn jazzplatene til Jan Garbarek. Endelig skulle vi bli eksportører av noen annet enn olje og fisk.

Det var åttitall. Det var bonanza i platebransjen.

Det var bare å kjøre på.

EN VÅRDAG i 2005:

Ring-ring.

-  Hello?

Dette er et eksperiment. Telefonnummeret 1-212-921-1020 er til Virgin Megastore på Times Square i New York, en av verdens største platebutikker. Vi vil vite hvordan det ligger an der ute, hvor sterkt inntrykk vi har gjort.

Det er David som løfter av røret.

MUSIKKVIDEO ANNO 1984: En heftig badestampscene fra innspillingen av videoen til singelen «Sayonara». Ole «I\'Dole» Evenrud ble popstjerne i Norge, men ute i verden tok det aldri helt av. Foto: Inge Ove Tysnes
MUSIKKVIDEO ANNO 1984: En heftig badestampscene fra innspillingen av videoen til singelen «Sayonara». Ole «I\'Dole» Evenrud ble popstjerne i Norge, men ute i verden tok det aldri helt av. Foto: Inge Ove Tysnes Vis mer

-  Kan du navnet på noen norske artister? spør vi.

-  Dessverre, sier David.

-  Men jeg kan sikkert finne noen for deg. Jeg må bare søke litt, legger han til.

-  Det trenger du ikke. Jeg lurte bare på om du kunne navnet på noen personlig? Om du vet noe som helst om norsk musikk?

-  Eh, sorry.

-  Maria Mena?

-  Maria Leno? Sorry.

-  Du har ikke en gang hørt om a-ha?

Nå skjer det noe i den andre enden.

-  Selvsagt! A-ha! Jeg elsker a-ha! Jeg elsker den videoen, hva heter den igjen? «Take On Me»! Er de virkelig fra Norge ?

Artikkelen fortsetter under annonsen

MTV-PRISER. Nyjazz. Elektronika. Metal. Det har vært snakket om en bølge i tre-fire år nå. En bølge av hipp undergrunnsmusikk fra Norge som skyller ut i verden. Ifølge norske medier, denne avisa inkludert, kan man av og til få inntrykk av at vi er temmelig populære.

Gode konserter i Amerika. Flinke anmeldelser i fancy musikkmagasiner i London. Viktige happenings. Vi blir lagt merke til. Det er i Norge det skjer nå.

Men så er det altså ikke hele sannheten.

For hvor er vi nå? 20 år etter at a-ha inntok førsteplassen på Billboardlista?

-  Den eneste forskjellen på Norge nå og Norge før, er at vi har gått fra å være totalt ignorert til å være litt mindre ignorert, sier Joakim Haugland, mannen bak den lille norske labelen Smalltown Supersound, som blant annet gir ut Jaga Jazzist.

-  Vi er sannsynligvis det eneste landet i verden som viser engelske 2. og 3. divisjonskamper fordi det er en nordmann på banen. Sånn er det med musikk også. Norge er fortsatt en underdog. Et lite land som prøver å vise seg.

-  BEAUTIFUL! sa profesjonelle David Letterman.

Han løp bort til scenen og tok henne i hånda.

-  Beautiful, sa han igjen og smilte.

Han løy.

Det var langt fra vakkert.

Det var falskt.

Det var bare flaut.

DET SKULLE ha vært 18 år gamle Maria Menas endelige gjennombrudd.

Avisene hadde skrevet om det i månedsvis. Maria Mena gjør suksess i USA! Salgstallene stiger! 15. plass på Billboards singleliste!

12 uker med promotering og turnering skulle kulminere i fire, viktige minutter på amerikansk tv i beste sendetid en sommerdag i juli i fjor.

Maria Mena var the next big thing.

Men så kom altså denne nervøsiteten. Så kom denne skjelvinga.

Og da Maria Mena løftet mikrofonen opp til munnen og begynte på de første strofene av «You\'re the Only One», så skjønte vi det ganske fort: Dette går ikke så bra.

Samme uke begynte singelen å falle på Billboard.

Albumet kom aldri inn på Topp 200-lista.

Det gikk sånn som det pleier når norske popartister vil bli store i utlandet: I dass.

SÅ LA OSS stikke fingeren i jorda.

La oss se litt nærmere på hvor mange millioner som er satset og hvor mange plater som er solgt.

La oss se litt på forventninger og resultater, på drømmer og virkelighet.

La oss pirke litt i gamle sår.

MANHATTAN, 1987:

På et stort kontor i det internasjonale plateselskapet Aristas lokaler på Manhattan sitter den mektige platedirektøren Richard Sweret. Der sitter også den norske gitaristen Trond Holter og manageren Steinar Fjeld.

Og der sitter Ole Evenrud, en 25-år gammel jypling fra Halden med mye hårspray og forventningsfulle øyne.

Han kommer rett fra et studio i London, der han har spilt inn albumet «One Size Fits All» med dyktige produsenter og en halv million dollar i budsjett.

Nå skal resultatet presenteres for mannen som kan gjøre drømmene til virkelighet.

Den første låta settes på og stemninga er spent.

Etter siste låt strekker direktøren hendene i været og gliser.

-  You guys fucking made it! brøler han og tenner seg en sigar.

En søyle som strekker seg fra gulvet og opp til taket viser salgsbarometeret til Whitney Houston.

-  Opp dit skal du, Ole. Helt opp! sier direktøren.

Ole blir kalt Europas svar på Bruce Springsteen. Han får leilighet på Manhattan.

Hjemme i Norge skriver avisene at Ole I\'Dole skal bli Norges nye verdensstjerne.

Men «One Size Fits All» skal aldri komme ut i USA.

Etter ett år får Ole beskjeden: Det er bare å glemme hele greia. Du kan pakke sammen og dra hjem.

Det er over.

-  JEG PLEIER å si det sånn: Det er optimister som forandrer verden. Pessimistene bryr meg midt i ræva. Eller som amerikanerne sier: You can\'t blame a guy for trying.

Ole Evenrud, i dag best kjent som Idol-dommer, er på telefon fra sitt hjem i Halden. Der har han de siste åra bygd seg opp en karriere som produsent og familiemann.

-  Hvorfor kom plata di aldri ut den gangen?

-  De trodde vel ikke nok på den, da. Det var selvfølgelig trist der og da, men i ettertid er jeg bare glad for at det gikk som det gikk. Jeg har det fint som bakmann, jeg, og lærte mye i den perioden som jeg har fått stort utbytte av seinere i karrieren, sier han.

-  Dette var dessuten på tampen av puddelrockens tid, så det hadde nok ikke vart så lenge uansett.

-  Hvorfor har ikke flere norske artister klart det samme som a-ha?

-  Det er en tøff bransje. Av hundre artister som prøver seg, så flopper 96. Oddsene er ikke store. Norge har vel bare ikke hatt nok forsøk, mener Evenrud.

-  Du kan like gjerne spørre: Hvorfor er ikke Norge best i fotball? Svaret er det samme: Med bare fire og en halv millioner innbyggere blir det ikke skapt nok gærninger.

VEL. Det er ikke helt sant.

«Langt igjen til Royal Albert Hall», sang Åge Aleksandersen da han debuterte som soloartist i 1975, og satte ord på sin egen bransjes mindreverdighetskomplekser. Den gang var det nærmest utenkelig at en nordmann skulle komme langt som artist. Det skulle riktignok gå noen år, men i 2002 fikk postmannen og musikeren Thomas Hansen fra Oslo - også kjent som St. Thomas - sjansen som oppvarmer for mer kjente Lambchops.

Allerede før konserten rant det over for den norske artisten. Forbanna over dårlig oppvartning og for lite øl backstage, svarte St. Thomas med å kaste flasker i veggen og skjelle ut representantene for det engelske plateselskapet.

Foran publikum, som også inkluderte stolte foreldre og et pressekorps fra Norge, forkynte Thomas:

-  Vi har bare 25 minutter og jeg liker å snakke mellom sangene. Snakkingen er viktigere enn musikken.

Det ble ingen god konsert.

-  England er noe dritt, oppsummerte Thomas og dro hjem.

Nå prøver han seg på nytt i utlandet. Nytt album kommer i august, og ifølge plateselskapet Racing Junior er St. Thomas klar til «å ta steget opp til neste nivå både i Norge og resten av verden.»

For tida turnerer han i USA, men uten mobiltelefon.

-  Hello? Thomas? Han har ikke dukket opp ennå. Men jeg skal be ham ringe, sa lydteknikeren på klubben Dog Fire i Portland.

Vi hørte aldri mer.

-  NORGE er et håpløst land å bo i hvis man har ambisjoner utover å turnere på Skreia og selge plater i Indre Trangvik, konkluderte 23 år gamle Mette Hartmann i 1996. Hun stakk til London og ga seg selv fem år på å bli stjerne.

-  Det er England og USA som teller for meg nå, sa hun.

Hun solgte om lag 70 000 av debutalbumet «Swan» i Norge og Japan.

Siden har ingen hørt fra henne, men hun skal visstnok ha flyttet til California for å få fart på karrieren.

Samme år som Hartmann flyttet til England, fikk Drammen-duoen Diva sparken fra det Warner-eide plateselskapet EastWest i London. Flere millioner kroner ble satset på to singler som solgte nær ingenting.

Deepika Thataal fikk i 1997 kontrakt med Warner Music i England, og skulle lanseres bredt internasjonalt. Dagbladet intervjuet henne flere ganger, og Deepika havnet blant annet på coveret til FREDAG hele to ganger.

Nå, åtte år seinere, har hun skiftet navn til Deeyah. Hun hadde en singel ute i England i vinter, men albumet har ennå ikke kommet.

OG DET ER MER:

Unni Wilhelmsen undertegnet i 1997 en internasjonal kontrakt med PolyGram etter suksessen i Norge, men fikk aldri noen reell utenlandslansering.

Espen «Sway» Linds album «Red» er en av Norges få internasjonale «suksesser», men ble aldri gitt ut i USA - til tross for full tenning hos Universal Musics internasjonale toppledelse, og til tross for Linds ambisjoner:

-  Beatles har sitt «White Album», Prince har sitt «Black Album» og nå kommer jeg med mitt røde.

Romeriksbandet Babel Fish fikk gigantkontrakt i USA i 1997 og ble ofre for en vanvittig hype, men plata kom aldri ut.

Getaway People kom seg riktignok på en USA-turné i 1998, men i 2001 fikk de sparken fra Colombia Records og måtte vende nesa hjemover.

Sommeren 2002 turnerte M2M med Jewel i USA og fikk ekstremt mye oppmerksomhet, men samarbeidet med plateselskapet i USA havarerte, og jenteduoen ble sendt hjem igjen til Norge.

Nå er begge i gang med hver sine solokarrierer, og Marion Raven skal i sommer prøve seg på nytt i USA - også denne gangen med Atlantic Records i ryggen.

-  BABEL FISH er løst opp. Men vi jobber alle sammen fortsatt med musikk. Jeg gjør blant annet en del duojobber sammen med en av de andre i bandet. Julebord for Microsoft. Sånne ting. He-he-he.

I dag er Terje Van Ravens ansatt i det lille Oslo-selskapet Waterfall, som blant annet aktivt promoterer flere norske artister i utlandet. For noen år siden var han gitarist og vokalist i Babel Fish - en av tidenes største norske USA-flopper.

-  Jeg har jo litt erfaring med den delen av bransjen, kan du si. Jeg har lært at det er like viktig å kjenne dyktige managere og musikkadvokater som det er å være flink artist.

20. november 1997 fikk bandet kontrakt med Time Warner-eide Atlantic og skulle storlanseres i USA.

-  Jeg reagerte på Babel Fish som en alkoholiker på en dråpe sprit. Én gang hekta - alltid hekta. Jeg skal gjøre Babel Fish like store som Europe, sa den svenske manageren Thomas Erdtman høsten 1997.

Det var han som ti år tidligere hadde hjulpet Europe til å selge 12 millioner av singelen «Final Countdown». Det var også han som sto bak Roxette da de på begynnelsen av nittitallet gikk helt til topps i USA.

Nå skulle han klare det en gang til.

-  DET BLE mange fine limousiner og flotte fester, sier Tarjei Van Ravens.

-  Og vi fikk jo spilt inn plata vår. Men utover det skjedde det ingenting.

Atlantic dumpet nordmennene.

-  Det var ufattelig kjipt. Men selv om det ikke gikk helt som vi hadde drømt om der borte, tror jeg likevel at alle i bandet i dag føler at guttedrømmen gikk i oppfyllelse. Vi fikk jo en nummer én i Spania, og var inne på topp ti-listene i mange asiatiske land. Det var stort for oss, sier Van Ravens.

-  Den vanvittige hypen rundt oss levde på en måte litt sitt eget liv. For oss var nedturen ikke så stor som det kanskje så ut fra utsida.

I 2002 prøvde guttene seg med et nytt album i Norge, men det solgte bare noen få tusen eksemplarer.

Den tidligere vokalisten trives i dag godt med å hjelpe andre artister som drømmer om å komme ut.

-  Men jeg drømmer ikke lenger om å bli popstjerne selv, sier han.

-  Jeg er 34 år og familiemann. Toget har gått.

KANSKJE HUSKER du også 80-tallsheltene The Monroes, Tomboy og Dance With A Stranger. Alle var store i Norge, men sleit av ulike grunner med å oppnå samme status når de prøvde seg i utlandet.

Samme skjebne led In Deep, Lippo Lippi, Happy Campers, Poor Rich Ones, Peltz, D\'Sound, Grace, Stella Getz, Tuesdays, Locomotives, Vincens, Bel Canto, Anja Garbarek, Seigmen, Velvet Belly og Briskeby. Sistnevnte ble spådd en lysende internasjonal karriere med albumet «Jeans for Onassis», men slo ikke an utenfor Norge.

Mange av de andre møtte veggen allerede før de ble lansert. Noen opplevde et gjennombrudd i «de usynlige markedene», og fikk kanskje som Bertine Zetlitz en hit i Hellas. Eller i Spania, som Babel Fish.

Trine Rein, Pogo Pops og TNT ble «big in Japan».

Men det tok liksom aldri helt av.

Og hvorfor gjorde det ikke det?

-  VI HAR VEL rett og slett ikke hatt artister som har vært bra nok, sier Håkon Moslet, musikksjef i NRK P3.

-  Og så har det opp gjennom åra vært litt for mange store forhåpninger og kanskje litt for mange store ord. Dermed har fallhøyden blitt stor for mange. Særlig blant popartistene har nedturene blitt tydelige.

Han mener en av grunnene til at Norge har vært litt bakpå i internasjonal popsammenheng, er at det tok lang tid før popkulturen fikk ordentlig fotfeste.

-  Det fantes ikke rom for populærkultur i Norge på 70- og 80-tallet. På radioen spilte de jazz og viser, og dermed ble vi hengende litt etter for eksempel Sverige, som har hatt en helt annen tradisjon for å sette seg ned for å skrive noe som kan komme til å fenge. Til og med svenske hardcoreband har jo latt seg inspirere av Abba, mens det i Norge har vært litt uglesett å sette seg ned for å skrive en kommersiell hit.

MOSLET mener at platebransjen er atskillig mer nøkterne nå enn tidligere.

-  Jeg har jo selv vært med på å hause opp en del norske utenlandslanseringer, og pressen må nok også ta litt av skylden for at forventningene til enkelte artister har vært litt store. Men jeg føler at det er en større realisme i norsk platebransje i dag enn for bare fire-fem år siden. Det går litt lenger mellom de pompøse lanseringene, sier han.

-  Jeg tror vi er i ferd med å innse at vi er et nisjeland. Flere undergrunnssuksesser har gitt oss en helt annen selvtillit til å gjøre våre egne ting, og ikke bare forsøke å skape popsuksesser på andres premisser. Röyksopp har solgt en million plater med gutteromselektronikaen sin, og Turboneger har blitt et stort turnéband også internasjonalt. Underskogen av talenter er veldig bra, i mange sjangre.

-  Men det er fortsatt mange som flopper?

-  Ja da, det finnes nok av eksempler på dem som ikke klarer det. Men så var kanskje ikke M2M unike nok, så lagde de kanskje ikke bra nok låter. Og hvis du som Maria Mena får sjansen i USAs største talkshow og synger surt, så sier det seg selv at det ikke går bra.

SMALLTOWN SUPERSOUND-SJEF Joakim Haugland har sin egen teori:

-  Det er noe med norske artister og engelsk. Det blir nesten alltid litt ... ja, rart.

-  For oss nordmenn kan det kanskje høres ut som bra engelsk, men for engelsktalende høres det likevel ikke ekte ut. Sånn er det med musikken også. En norsk artist som prøver seg på å spille americana, vil nesten alltid bli slått av en fyr fra Texas som gjør det samme mye bedre.

Haugland mener det viktigste er å satse på særpreg.

-  Hvis du ser på hvilke norske artister som faktisk har gjort det bra i utlandet de siste åra, så er det artister som gjør sine helt egne greier. Röyksopp, Kings of Convenience, Jaga Jazzist, Turboneger. Alle disse har særpreg, samtidig som de har noe skandinavisk over seg. De prøver ikke å kopiere en eller annen suksessoppskrift.

KANSKJE MED unntak av Lene Marlin, har ingen norske artister gjort det bra internasjonalt med et norsk plateselskap i ryggen. A-ha, for eksempel, gikk rett til London, og var i realiteten et internasjonalt band allerede fra starten.

-  De store norske selskapene klarer ikke å få ting gjennom i utlandet. Derfor velger stadig flere å gå direkte til utenlandske labler, sier Haugland.

Han tror at når de store selskapene skal satse internasjonalt, blir det så voldsomt og koster så mye penger, at det er de færreste artister som får sjansen. Og når de først får muligheten, blir fallhøyden desto større.

-  Det er derfor det er litt vanskelig det med å definere en suksess. For meg er det stort at Lars Horntveths «Pooka» selger seks tusen på verdensbasis. For et stort plateselskap ville det vært en katastrofe.

-  NEI, HVA skal jeg svare på det? Hvordan finner man opp hjulet på nytt?

Virgin-sjef Per Eirik Johansen, en av de mektigste i norsk platebransje, mannen som gjorde Lene Marlin til internasjonal stjerne, har ingen formel å servere andre som prøver seg.

-  Det finnes rett og slett ikke noe enkelt svar på det spørsmålet, sier han.

-  Hvorfor lykkes du med Lene Marlin mens Briskeby flopper?

-  Det er vanskelig å vite hvordan andre jobber, og jeg vil helst ikke mene så mye om det heller. Men for vår egen del kan jeg si at vi hele tida leter etter artister med en tydelig identitet. Vi har etter hvert opparbeidet et ganske sterkt nettverk internt, og flere og flere av våre norske artister har nå en sterk utenlandsbase, sier Virgin-direktøren.

-  Jeg tror vi framover vil se at europeisk musikk kommer mer og mer. Kvaliteten har økt kraftig de siste sju-åtte åra. Nå er jo til og med danskene på banen. Mens alle før snakket om «Sweden» i internasjonal sammenheng, snakkes det nå i stedet om «Scandinavia».

HAN MENER LIKEVEL at det har blitt mye vanskeligere å lansere artister i USA etter 11. september.

-  USA er blitt mye mer proteksjonistisk. Det har vokst fram en nasjonalisme blant amerikanerne som også gjelder musikkbransjen. Av engelske artister er det vel bare Coldplay som har lyktes ordentlig der borte de siste åra. Det skal derfor bli spennende å se hva som skjer med en artist som Sondre Lerche framover.

-  Hva er din drøm som platesjef?

-  Å jobbe hardt med å få fram flere gode artister, og prøve å få dem ut til så mange som mulig. Jeg har ikke noe mer konkret drøm enn det. Man må hele tida være sulten.

-  Hva med en nummer en-hit i USA?

-  Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Men det er klart, hvis det skjedde ... Det ville jo vært fantastisk, sier Virgin-direktøren.

-  Å si noe annet ville vært å lyve.

FIKK SJANSEN: Det amerikanske plateselskapet Atlantic Records har nettverket i orden, og i juli i fjor fikk Maria Mena prøve seg i «Late Show» med David Letterman. Men så sviktet stemmen da det gjaldt som mest.
MAGEPLASK: Romeriksguttene i Babel Fish, her på en svømmetur i Frognerbadet, fikk med hjelp av den svenske manageren Thomas Erdtman en gullkantet avtale med Atlantic i New York og skulle bli verdensstjerner. Det var i 1997. Plata kom aldri ut, og i dag er bandet oppløst.
FLOPPET: Colombia satset 15 millioner på USA-lansering av Stavanger-bandet The Getaway People. Medlemmene sa opp jobbene sine for å flytte til New York sammen med koner og samboere. Her ønskes Espen Noreger og Pål Morterud (t.h.) velkommen av DJ Tim Virgin hos radistoasjonen Q101 i Chicago.
FEIRET FOR TIDLIG: Blondinene i Drammen-duoen Diva, her i den første utgaven med Elene Nyborg og Helen Sommer, fikk feit kontrakt med Warner og flyttet til London for å erobre verden og leve jetset-livet. Platesalget tok aldri av, og oppholdet endte i krangling og brudd mellom divaene.
DEEPIKA: Deepika skiftet navn til Deeyah og holder fortsatt på i London.
UNGE TALENTER: Og en mektig platebransjemann. Produsent Arif Mardin i Right Track Records hjelper M2M-jentene med å finpusse albumet før USA-lansering. M2M solgte over en million plater, men fikk til slutt sparken av plateselskapet.