NASJONALDAG I SNØVÆR?:  Eidsvollsbygningen og området rundt er restaurert slik at mest mulig ser ut slik det så ut i 1814. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
NASJONALDAG I SNØVÆR?: Eidsvollsbygningen og området rundt er restaurert slik at mest mulig ser ut slik det så ut i 1814. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpixVis mer

Hurra for 16. februar!

I dag starter den offisielle feiringen av grunnlovsjubileet med stor folkefest på Eidsvoll. Dagen kunne ha blitt Norges nasjonaldag.

Kommentar

Tenk om vi hadde hatt nasjonaldag i dag, den 16. februar. Hadde det vært like stor stas som med den 17. mai? Ville vi ha gått i barnetog og spist is og pølser i slaps eller kulde? Eller hadde det blitt en dag med tropper, stridsvogner og veteraner i marsj ned Karl Johans gate til ekserserplassen på Akershus?
Det er naturligvis en umulig tanke. Men det var også feiringen av 17. mai de første åra etter 1814. 17. mai og barnetog var ikke en del av beslutningene på Eidsvoll i maidagene dette miraklenes år. Derfor kunne de som først tok initiativ til å feire 17. mai, for eksempel Mathias Conrad Peterson, Adresseavisens eneste radikale redaktør, like gjerne ha oppfordret Trondheims befolkning i 1824 og 1826 om å feire 16. februar for å «vekke den politiske interesse i folket», som det het. I 1829 kunne Torgslaget ha blitt utkjempet den 16. februar og ikke den 17. mai.

Det fins land som feirer noe som tilsvarer det som skjedde på Eidsvoll den 16. februar 1814. For denne dagens møte mellom 21 representanter for den norske politiske og militære eliten og den danske prins og stattholder Christian Frederik endte med noe som likner en uavhengighetserklæring. Fredsavtalen i Kiel den 14. januar bestemte at Norge skulle overlates til Sverige. Denne beslutningen ville Christian Frederik, som også var kronprins i Danmark-Norge, gjøre opprør mot. Han ville beholde Norge fordi han mente han hadde arverett til tronen. For å skaffe seg ryggdekning innkalte han noen av landets fremste ledere til et møte hos Carsten Anker på Eidsvoll den 16. februar. Møtet er kjent fra historien som Notabel-møtet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men her møtte prinsen motbør. Stormennene ville ikke hjelpe ham til «hans odel». De hadde studert i København på det liberale 1790-tallet og lært at kilden til statsmakt var folket. Når kong Frederik 6. sa fra seg retten til Norges trone, var denne retten gått tilbake til det norske folk, sa professor Georg Sverdrup i en samtale under fire øyne med prinsen. Sverdrup har i sine erindringer fortalt at han formidlet sitt syn «saa klart og bestemt som det var mig muligt», men la til at han var overbevist om at det norske folk ville velge ham til konge. Det er av nasjonens hånd «De skal motta en krone som blir så meget vakrere når den er skjenket av folkets kjærlighet», sa Sverdrup, i tidas snirklete språk.

Dette lyder kanskje ikke som revolusjonær tale. Men det overbeviste prinsen, som erklærte at det norske folk med Kiel-traktaten var løst fra sin ed til enevoldskongen, og at makten derfor var gått tilbake til folket. Historikerne har ment at prinsen dermed sluttet seg til moderne folkesuverenitetsprinsipper. Nå skriver professor Ola Mestad i Dagbladets kronikk i dag at prinsen og hans danske rådgivere holdt seg til eneveldets maktforståelse.
Uansett må man kunne si at beslutningene på Eidsvoll denne dagen var starten på en politisk revolusjon. Den sosiale revolusjonen derimot ble en evolusjon gjennom de 200 år som fulgte fram mot dagens velferdsstat. Men alt som skjedde seinere i 1814, med Riksforsamlingen og underskrivingen av Grunnloven den 17. mai og valget av Christian Frederik til konge, var en konsekvens av Notabel-møtet. Det ble utskrevet valg til forsamlingen den 25. februar.
Det ble Norges første nasjonale valg med detaljerte regler for hvem som kunne bidra med sin stemme, og dermed var myndige borgere av det nye Norge. Samtidig skulle de frammøtte kirkegjengerne svare på følgende spørsmål, formulert av prins Christian Frederik natten etter møtet 16. februar: «Sværger I at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?».

Dette var mobilisering til kamp for friheten. Noen av prestene som talte på valgdagen var temmelig rabiate - og mange av deres taler var bloddryppende. «Heller død enn svensk», ble parolen. De fremmedes «slavelenker» skulle brytes. Biskop Johan Nordahl Brun mente at det norske folk måtte være villig til å ofre 20000 soldater i sin frihetskamp.
Slik sett er 16. februar Norges 4. juli, amerikanernes nasjonaldag til minne om deres uavhengighetserklæring i 1776.

Det fins ingen regler for hva som kan bli et lands nasjonaldag. Noen feirer nasjonal frigjøring, som amerikanerne. Andre feirer sin grunnlov, som vi. Andre igjen feirer slag og soldaters død, som britene, og noen feirer religiøse dager, som Irlands St. Patrick's Day.
Hadde 16. februar blitt nasjonaldag, ville den kanskje ha vært mer som den franske, til minne om stormen på Bastille-fengselet.
Den blodige retorikken og Norges tradisjoner som krigernasjon i union med Danmark, kunne ha gjort det naturlig. Det kunne i så fall ha blitt en nasjonaldag for eliten, som den som møttes på Eidsvoll for å proklamere revolusjonen, og ikke en grunnlovsdag for folket som den 17. mai tok revolusjonen videre på demokratiets møysommelige vei.
For det er ikke bare det jomfruelige vårløvet mot det røde, hvite og blå som gjør at 17. mai er blitt den mest unike nasjonaldagen i verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook