Hurra for Camilla

«Camilla Collett var søster av Henrik Wergeland, og ifølge kildene hadde hun en mentalitet som lignet på hans. Dessuten hadde hun stor innflytelse på utviklingen av norsk kvinnesak, det hun skrev om kvinner var av større betydning enn den litterære kvaliteten i hennes verker. Men hennes form for kvinnesak ligner ikke på kvinnesaken i dag.»

Omtrent slik ble Camilla Collett presentert av Inger-Marie Ytterhorn, som la ned en krans ved hennes statue i Slottsparken tidlig om morgenen 17. mai. Talen vekket flere spørsmål enn den besvarte. Hyller vi Camilla Collett på 17. mai fordi hun av mentalitet lignet på Henrik Wergeland? Var hun en dårlig forfatter siden Ytterhorn poengterer at innholdet var bedre enn kvaliteten? Og hva slags form for kvinnesak var det egentlig hun stod for siden den ikke lenger skulle være aktuell? Dessuten: Hvilke kriterier er det 17. mai-komiteen går etter når de peker ut talere, og hvordan forbereder en 17. mai-taler sine oppgaver?

Jeg tror Ytterhorn har lest Norsk Biografisk leksikon fra 1926 og bladd i «Amtmandens Døttre» (1854 - 55) og funnet den uten interesse. Men det er bare hva jeg tror. Det jeg vet er at en taler som er fullstendig uinteressert i den hun hyller, ikke gjør en særlig god jobb.

  • Jeg hadde mine egne grunner for å hylle Camilla Collett, så jeg kom tidlig til Slottsparken og fikk god tid til å se på statuen der den står litt bortgjemt inne i Slottsparken. Grønn av irr over hele hodet og nedover ansiktet og på klærne, med hodet bøyd ned og ut til siden skuer statuen av Camilla innover, der hun står med flagrende kjole og vinden i ryggen.

Det er Gustav Vigeland som har gitt henne denne formen, han viser oss hvordan han så på Camilla Collett, som en sterk, dynamisk og ensom dame som ikke lenger forventer å bli forstått, men som fortsetter å kjempe, og som henter sine kampsaker innenfra seg selv. Slik ser jeg henne, Camilla, en kvinne med vinden i ryggen: Tiden er med henne.

  • Camilla Collett og Henrik Wergelands mentalitet vet jeg svært lite om, men jeg har lest Camilla Collett, og der finner jeg mangt som burde være av større interesse for en 17. mai-taler. Kampen for frihet, for eksempel. Camilla Collett mente at kampen for frihet måtte begynne med selvransakelse. Kvinnens fremste oppgave er å være tro mot seg selv og respektere seg selv. Kvinner må frigjøre seg selv ved å ta et oppgjør med sine egne holdninger og væremåte. Det er enda viktigere enn ytre reformer. Er virkelig det, som Ytterhorn later til å mene, et uaktuelt kvinnestandpunkt i Norge i år 2000?

17. mai er frigjøringsdagen. Norge fikk sin konstitusjon i 1814. Kvinnene fikk stemmerett i 1913. Camilla ble født i 1813, hun kjempet ikke for stemmerett, men for indre frigjøring og selvrespekt. I 1884, da Norsk Kvinnesaksforbund ble stiftet, var tiden inne for å kjempe for reformer. Camilla var da over 70 år, og hadde beredt grunnen ved å bruke 30 år på å skrive om kvinners posisjon i den borgerlige familien, i litteraturen og kulturen. Norsk Kvinnesaksforbund hedret henne for innsatsen med et æresmedlemskap.

  • Camilla mente også at reformer var nødvendige, men de kunne aldri være alt, kampen for indre frigjøring måtte fortsette så lenge kvinnene selv utgjør et hinder for sin egen frigjøring. Vi vil alltid måtte minne oss selv på hvordan vi forblir frie. Derfor har vi all grunn til også, og stadig, å vende blikket innover med Camilla. La oss håpe at neste års kranse-taler tar seg tid til den gleden det er å lese Camilla Collett først.